Å tykkes seg å være noe

Å tykkes seg å være noe.

«Kunnskapen oppblåser, men kjærligheten oppbygger. Om noen tykkes seg å kjenne noe, han har aldri kjent noe således som en bør kjenne det, men om noen elsker Gud, han er kjent av ham.» 1. Kor. 8, 1—3.

«Derfor, den som tykkes seg å stå, han se til at han ikke faller!» 1. Kor. 10, 12.

«Bær hverandres byrder, og oppfylt på den måte Kristi lov! For dersom noen tykkes seg å være noe og er dog intet, da dårer han seg selv.» Gal. 6, 2—3.

«Ingen dåre seg selv! Om noen iblant eder tykkes seg å være vis i denne verden, han bli en dåre, forat han kan bli vis.» 1. Kor. 3, 18.

Her kommer det tydelig frem at de som tykkes seg å være noe, er også selvkloke. De uttaler seg om alt og alle. De arbeider ikke på sin frelse med frykt og beven. Fil. 2, 12. De kommer ut av kjærligheten. De kan være oppofrende, gavmilde, gjestfrie osv. og ved all sin tjeneste kan de få ord av å leve, men kan være døde. Åp. 3, 1. Alle som tykkes seg å være noe, har søkt sitt eget. Du kan høre på den selvsikre måten de uttaler seg på, at de tykkes seg å vite noe eller være noe. De er falt ut av kjærligheten, og kan ikke tjene til oppbyggelse. Bare kjærligheten kan oppbygge og bare når nådegavene blir brukt i kjærlighetens tjeneste, har de verdi. Kjærligheten søker ikke sitt eget, den tåler alt. 1. Kor. 13.

Korintierne hadde dåret seg selv. De var blitt mette, de var blitt rike, ja herrer! Men de hadde mistet samfunnet med Paulus, også med hverandre. Det er typisk for alle dem som tykkes seg å være noe. De mister samfunnet og går der misfornøyd og kritisk. De er også misfornøyd med de tjenere som Jesus, som er hodet, har gitt til menigheten, og så går de og snakker og prater til slike som er i periferien, og som de tør betro seg til.

Vi er kalt til å komme sammen og oppbygge hverandre, den ene den andre. 1. Tess. 5, 11. Dertil er det frihet i menigheten, alt etter den virksomhet som er tilmålt hver del især. Og det er hodet som tilmåler og gir. Ef. 4, 11—16. Den som har omsorg og ser mangler og feil og er i kjærligheten, han får også nåde til å tjene så alle kan vokse sin vekst til sin oppbyggelse i kjærlighet. Da er han også istand til å vise seg som forbillede. 1. Tim. 4, 12.

Disse som tykkes seg å være noe, de taler gjerne om å være selvstendig. De trenger ikke å rådføre seg, men vil gjerne drive noe for seg selv utenom den Gud har satt som tilsynsmann. Ofte har de også noe å utsette på dem som er satt til tjenesten. Å lyde passer ikke for dem som tykkes seg å være noe.

Vi har eksempler i Bibelen på at slike som er satt til tilsynsmenn, kan begynne å herske, de kan falle ifra den første kjærlighet, de kan svikte i tjenesten, så de tillater det ene og det annet. Er det noen som ser det, må han ikke gå rundt og snakke om det til slike som ikke er åndelige og ikke har myndighet til å rette på noe. Det blir en lyssky virksomhet. Ser man noe som en mener er galt, skal en gå direkte til tilsynsmannen, eller ta en åndelig person med seg. Da kommer alt i lyset. Men vi skal ikke ta imot en anklage mot en eldste uten etter to eller tre vidner. 1. Tim. 5, 19.

Mener du noe er forkjært som den eldste gjør, kan du gå til ham og spørre og få en forklaring, uten å snakke til noen annen. Kanskje du ikke er så åndelig at du forstår saken, men når du går til ham, kan du bli hjulpet. Det er ikke å være gjenstridig og oppsetsig. Det er å vandre i lyset. Men å gå og snakke i lønndom for å få medhold, det er baktalelse.

Alt dette er lett å forstå når en ikke tykkes seg å være noe, men bevarer seg i kjærligheten. La oss i stor ydmykhet etterfølge Paulus, som sier: «Derfor er hverken den noe som planter, eller den som vanner, men Gud som gir vekst.» 1. Kor. 3, 7. Bevarer vi oss i det sinnelag, vil også Gud gi vekst. Det skal lykkes å bygge Kristi legeme, en menighet som skal fremstilles for ham i herlighet, uten plett eller rynke eller noe sådant, men at den kan være hellig og ulastelig. Ef. 5, 27.