Guds miskunnhet

Guds miskunnhet

«Jeg formaner eder altså brødre, ved Guds miskunn at I fremstiller eders legemer som et levende, hellig, Gud velbehagelig offer — dette er eders åndelige gudstjeneste.» Rom. 12. Og så følger det en hel del formaninger. Det var ved Guds miskunn han kunne gi slike formaninger. I alminnelighet føles ikke formaningene som at en får miskunnhet. For de fleste føles det slik som at det ved formaninger blir lagt byrder på en. Men hvis vi oppfylte alle formaninger som er gitt i Bibelen, ble det et herlig liv og et herlig samfunn mellom de troende.

Ingen kan makte det av seg selv. Men får en miskunn av Gud, da makter en det, for det står ikke «til den som vil heller ikke til den som løper, men til Gud, som gjør miskunnhet.» D.v.s. at det står ikke til den som er dyktig eller sterk eller begavet. Derved har Gud satt alle på like fot. Det beror bare på Guds miskunnhet og derved får Gud all æren. Israel søkte å grunne sin egen rettferdighet, og de satte sin lit til hva de var etter kjødet. Derfor lyktes det ikke for dem, for den rettferdige skal leve ved tro. Da blir all ros utelukket. Rom. 3, 27.

Gud beviser dette ved å utvelge det som er dårlig i verden, for å gjøre de vise til skamme. Likeså det som er lavt i verden og ringeaktet, og det som er intet, for å gjøre det som er noe til skamme. Likeså det som er lavt i verden og ringeaktet, og det som er intet, for å gjøre det som er noe til skamme. Og er det noen som tykkes seg å være vis i denne verden, «han bli en dåre, forat han kan bli vis.» 1. Kor. 3, 18—21.

Gud virket i Israel til å gå ut av Egypten. Det var umulig for dem, men ved Guds miskunnhet ble det mulig. Siden førte han dem til Det røde hav, og forherdet Faraos hjerte til å sette etter dem. Da sto de igjen overfor det umulige, og de fikk på ny miskunnhet over seg. Ved Guds miskunnhet opplevet de en veldig frelse. Slik fortsatte Gud å føre dem gjennom ørkenen, for å lære dem at de skulle leve ved tro og ikke ved sin egen kraft. Stadig vekk knurret de mot Guds ledelse når de sto overfor det umulige, og så jublet de når Gud gjorde det umulige mulig. Men når de kom til det å skulle gå inn i landet, og de igjen knurret over det umulige og ikke satte sin lit til Guds miskunnhet, var deres nådetid omme. Gud trakk sin miskunnhet tilbake, og de måtte gå ut i ørkenen igjen. Men da angret de seg og ville gå til krig. Så gikk de uten å ha Guds miskunnhet over seg, og de fikk erfare: «så står det da ikke til den som vil, heller ikke til den som løper, men til Gud, som gjør miskunnhet.» 4. Mos. 14, 36—45.

Hvorfor trodde de ikke på Guds miskunn? De ville ikke lide. De så på det synlige — det umulige — og trodde ikke på Guds miskunnhet. 2. Kor. 4, 17—18. Hebr. 3, 18—19. Tenker vi på formaningene i Rom. 12, så ville det bli et herlig liv om de troende ville følge disse formaningene. Men det er forbundet med å fornekte seg selv og lide i kjødet. 1. Pet. 4, 1—2. Derfor er det få som opplever noe mer enn syndenes forlatelse, og resten av deres liv blir et ørkenliv. 4. Mos. 14, 20—25. De kommer aldri til det å «overvinne det onde med det gode.» De opplever ikke det at «vår trengsel, som er kortvarig og lett, virker for oss en evig fylde av herlighet i overmål på overmål.»

Arbeid på eders frelse med frykt og beven, for Gud virker. Fil. 2, 12—15. Så lenge Gud virker, har vi hans miskunnhet over oss. Da er det mulig. Da vil det lykkes. «Gjør alt uten knurr og tvil, forat I kan være ustraffelige og rene, Guds ulastelige barn midt iblant en vanartet og vrang slekt.» Et overveldende herlig kall. Dette er mulig ved Guds miskunnhet.

«Så se da Guds godhet og strenghet. Strenghet er over dem som er falt, men over deg er Guds godhet, såfremt du holder deg til hans godhet, ellers skal også du bli avhugget.»

Hva er det så å holde seg til Guds godhet? Det er å holde seg til hans bud og lover. Joh. 14, 21—24. Ved Guds miskunn formante Paulus. Og ved Guds miskunn kan vi leve etter alle Guds lover og bud, praktisere alle Bibelens formaninger og få del i guddommelig natur.