Styrke hører Gud til!

Styrke hører Gud til!

«En gang har Gud talt, ja to ganger har jeg hørt det, at styrke hører Gud til.» Salme 62, 12.

Gud har talt både en og to ganger om dette forat vi skikkelig skal legge oss det på hjertet. Alt annet som kalles for styrke, er dømt til undergang. Det ser vi både i den gamle og nye pakt. En mann, som var forenet med Guds styrke, kunne slå ned tusen mann som var sterke i seg selv.

Moses var den saktmodigste mann på jorden. Han stolte ikke på noen styrke i seg selv. Men sammen med Gud var han uovervinnelig. Korah og hans menn som også mente seg å være sterke, fór levende ned i dødsriket, da Gud åpenbarte sin styrke sammen med Moses.

Denne veldige Guds styrke ble åpenbart ved alle de gudfryktige som hadde helhjertet samfunn med Gud i den gamle pakt. «Tiden ville bli meg for kort om jeg skulle fortelle om Gideon og Barak og Samson og Jefta, om David og Samuel og profetene», står det i Hebr. 11, 32. Ved de gudfryktiges bønner og deres intime forbindelse med Gud, åpenbarte han sin mektige arm både i godhet og strenghet. Han ble en fiende av deres fiender og venn av deres venner.

I den nye pakt er det ingen som har åpenbart Faderens styrke som Jesus. Ved denne styrke fikk han makt over alt kjød og forherliget Faderens navn ved å fullbyrde den gjerning som ble gitt ham å gjøre. Joh. 17, 2—4. Han gjorde intet av seg selv, men bare det han hørte av sin Far og bare i den styrke han mottok fra ham.

Før pinsefestens dag kom disiplene stadig på skam ved det de sa og gjorde i egen styrke. De skulle derfor vente med å bli hans vidner til de ble ikledt kraft ifra det høye. Ved denne kraft ble deres Herre og Mester forherliget og ikke dem selv.

Paulus var livende redd forat hans egen styrke skulle komme frem i hans gjerning og tale, for da hadde han tapt. Men i hans ringhet og skrøpelighet, når det gjaldt hans egen styrke, ble han sterk i Herren og hans veldes kraft og kunne seire, ja mere enn seire.

Ringe tanker om oss selv og store tanker om Gud, er veien til den sanne styrke. I denne stilling tillater ikke Gud at vi blir tilskamme.

Gud hater mannens styrke, den styrke som er full av egeninteresse, selvhevdelse og selvforherligelse. Alt sammen er fremmed ild som Gud ikke har tent. Jo mere vi tilegner oss styrke på menneskelig vis, jo mere blir vi tilskamme. En kan bli sterk i seg selv ved alt det man leser og hører, og mange har fart vill i denne styrke.

Det er bare ved hjertets skjulte troskap mot Gud i renhet og ydmykhet, vi forenes i et sterkt og ubrytelig broderskap. Mot styrken i dette broderskap må alle djevelens makter gi tapt. Jesus skal fortære Antikrist med sin munns ånde og alle dem som har forenet seg med ham i hovmodsånden.

«Vis som han er av hjerte og veldig i styrke . . .» sier Job i 9, 4. Den rene og gode styrke ligger i hans visdom. All annen styrke er forenet med dårskapen.

«Og hver skapning som er i himmelen og på jorden og under jorden og på havet, og alt det som er i dem, hørte jeg si: Ham som sitter på tronen, og Lammet tilhører velsignelsen og æren og prisen og styrken i all evighet. Og de fire livsvesener sa: Amen! Og de eldste falt ned og tilbad.» Åp. 5, 13—14.