Brennende i Ånden

Brennende i ånden

«Utslukk ikke Ånden», 1. Tess. 5, 19, er en kort og alvorlig formaning. Alvoret er at det står i vår makt å holde den brennende, eller å la den slukne.

Ånd, ild og pinse hører sammen. Luk. 12, 49. Alle som er døpt med den Ånd, som ble utgydt på pinsedag, er skyldige å holde ilden vedlike. Gullalteret må ikke fattes våre bønner, så det blir rikelig bruk for røkelse. Åpb. 8, 3—4. Vi har et forbilde i 3. Mos. 6, 6. «En stadig ild skal holdes tendt på alteret, den må ikke slukne.» Det som i den nye pakt holder ilden vedlike, er alt som hindrer oss i å be, i å grunde på ordet, og å fremstille legemet til tjeneste. Når det legges på ilden, er vi brennende i Ånden og rede til å tjene hverandre, som gode husholdere. 1. Pet. 4, 10. Vi har en tjeneste ut over iblant hverandre, og en tjeneste innover for å finne vårt liv og miste det.

På alteret skulle det etter Moseloven ofres et lam morgen og aften. 2. Mos. 29, 38—39. Slik må vi etter kjødet være ofret døgnet rundt, og regnes som slaktefår. Rom. 8, 36. Det er ved vårt selvlivs død og Åndens ild vi alltid kan være brennende.

Å gjøre Den Hellige Ånd sorg, fører til at Ånden utslukkes, og ved ikke å gjøre sin tjeneste med iver viker Ånden. Jer. 48, 10.

Paulus formaner til i 1. Tim. 4, 6, å nære seg med ordet. Ånden og ordet er uadskillelige, jo mer hjertet er fylt med ordet, dess mer Ånd og ild har vi. En kan ha kunnskap om Sal. 23, «Herren er min hyrde», men det er bare ved å ha næret seg med den, at en kjenner hyrden på prøvens dag.

Skal vi bevares brennende i ånden, så den ikke utslukkes, skjer det ved bønn og ved å grunde på Guds ord, og ved alltid å være fremstillet til tjeneste.