Vårt innvortes og vårt utvortes menneske

Vårt innvortes og vårt utvortes menneske

«Derfor taper vi ikke motet, men om og vårt utvortes menneske går til grunne, så fornyes dog det innvortes dag for dag.»

«Såsom vi ikke har det synlige for øye, men det usynlige, for det synlige er timelig, men det usynlige evig.»

Vårt legeme er det synlige menneske, men vi har også et innvortes menneske. Legene kan operere og finne hjerte, nyrer og hjerne, men de kan ikke finne tankene, viljen og interessen.

De fleste mennesker lever etter kjødet med dets lyster og begjæringer. De har det synlige for øye, og ved sitt legeme nyter de tilværelsen så godt de forstår. Derved bygger de opp en tankegang og forståelse som passer for denne verden. Ved sitt legeme bygger de også opp et omdømme hos menneskene. Når de har det synlige for øye, søker de ære av mennesker. De blir avhengig av hva andre mener om dem. Slik hadde fariseerne bygget opp et utvendig menneske, så de for menneskene så rettferdige ut, men deres innvendige menneske var fullt av hykleri og urettferdighet. Matt. 23, 27—28. Slik var det også med de falske profeter. De kom i fåreklær, men innvortes var de glupende ulver. Matt. 7, 15. Når da deres utvortes menneske går til grunne, går også det innvortes til grunne, og de taper motet. Når tiden kommer at de må gå ut av legemet, faller alt i grus, det som de har levet for. De er uten Gud og uten håp. Ef. 2, 12. «For dersom I lever etter kjødet, da skal I dø.» Rom. 8, 13.

«Alltid bærende Jesu død med oss i legemet, forat også Jesu liv skal åpenbares i vårt legeme.»

«Han som etter sin store miskunn har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde, til en uforgjengelig og usmittet og uvisnelig arv, som er gjemt i himlene for eder.» 1. Pet. 1, 3—4.

Det er vår menneskeånd som blir gjenfødt, så vi får det usynlige for øye. Og vi har fått den Hellige Ånd, som skal lede oss til hele sannheten. Ved at jeg nå får min ledelse av Ånden istedenfor av lyster og begjæringer, bygges det opp et innvortes menneske, som får åndelig sans for guddommelig natur. Kristi død virker i mitt legeme, så det blir et Gud velbehagelig offer. Da åpenbares også Jesu liv ved mitt legeme. Det er kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi åsyn som stråler frem fra oss. V. 6. Ved vårt legeme bygger vi også opp et utvortes menneske, og blir en duft av liv til liv for dem som blir frelst, og en duft av død til død for dem som går fortapt. K. 2, 15—16.

«At han etter sin herlighets rikdom må gi eder å styrkes med kraft ved hans Ånd i eders innvortes menneske, at Kristus må bo ved troen i eders hjerter.» Ef. 3, 16—20.

Det er veldig lett å bli påvirket av sine egne begjæringer, av mennesker og de skiftende forhold utenfor oss. Men bor Kristus ved troen i våre hjerter, da styrkes vårt innvortes menneske, så vi kan akte «oss som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus.» Rom. 6, 11—13. Det blir grunnfestet i kjærlighet, så vi kan velsigne våre fiender og gjøre godt mot dem som forfølger oss. Vi omskiftes ikke etter de utvortes forhold, men har det usynlige for øye. Det er uomskiftelig. Trengslene virker da for oss «en evig fylde av herlighet i overmål på overmål.»

Ved at vårt utvortes menneske går til grunne, oppstår det også lidelser, men da fornyes det innvortes dag for dag, sier Paulus. Han lærer oss «Men dersom I døder legemets gjerninger ved Ånden, da skal I leve.» Rom. 8, 13. Da fornyes det innvortes menneske ved at Åndens frukter tiltar. Når vi da går ut av legemet, er det intet av det vi har levet for, som går i grus. Vi går hjem til Herren, og forventer et herlighetslegeme som passer for vårt innvortes menneske. Fil. 3, 20—21. 1. Kor. 15, 51—54.