Hva har du egentlig sans for???

Hva har du egentlig sans for???

Peter hadde, etter Jesu ord, da han var sammen med ham på Tabor, ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til! Mark. 8, 33. — Og det trass i alt hva han hadde hørt og sett sammen med Jesus, og trass i at Jesus hadde utvalgt ham til å bli et veldig redskap i Guds hånd! Ja, tenk på det!

Slik er det nok med mange i menigheten også. Paulus skrev jo til menigheten i Korint: «I ser bare på det utvortes.» 2. Kor. 10, 7. Hvorledes det tok seg ut, og hvorledes det hørtes ut, og hva de andre da tenkte og mente, og sa om dem! Det er jo slik som hyklere har det. Dette hang altså ennu ved dem, trass i alt hva de hadde opplevd og fått del i.

Gud har sans for det innvortes, og vi er kalt til å bli ham lik! Men det kan dessverre ta sørgelig lang tid! — Hva som egentlig er sant i vårt innerste, det er Guds interesse, og bør snarest også bli vår eneste interesse! —

De som er etter kjødet, attrår det som hører kjødet til, men de som er etter Ånden, attrår det som hører Ånden til! Og Åndens attrå er liv og fred i vårt innerste! Ikke å ta seg godt ut, — ikke å få ære av mennesker, ikke å gjelde for å være noe, men være ren, hellig, og god i ånd og sannhet!

«De som er i kjødet, kan ikke tekkes Gud!» Rom. 8, 5—8. Å ha sans for det som hører Gud til, det er bare å ha sans for, smak for, levende interesse av, det innvortes, av å bli grundig frelst og omskapt innvortes, likegyldig hvorledes det tar seg ut, og hvorledes det bedømmes av de mange, som alltid er i kjødet, levende interessert i å ta seg godt ut, og i å bli vel ansett av kjødelige, menneskelige og sjeliske mennesker.

I. Gud har sans for, at vi hurtigst mulig, og mest mulig blir full av alle Kristi dyder, at vi blir saktmodige og ydmyke av hjertet, utpreget fredsommelige og enige, at vi kommer til å elske hverandre slik som Jesus har elsket oss, at vi selv er rettferdige, i smått og stort, men lider all urett gjort mot oss, beredvillig og med glede, og ikke krever, eller venter, noe som helst av andre, men selv bare tjener og gir på løpende bånd, osv., osv., osv.!

II. Det menneskene har sans for, det vet vi jo alle! Et godt råd. Ta et stykke papir og en penn, tenk så etter, og gjør en rikholdig fortegnelse over dette, og ha den liggende i din bibel, til jevnlig oppfriskning, så du kan prøve deg selv, og komme til sannhets erkjennelse, og til virkelig frigjørelse fra denne skjebnesvangre, sterke og virkningsfulle sans for det som hører menneskene til!

«Det som er høyt i menneskenes øyne, er en vederstyggelighet for Gud!» Luk. 16, 15. Her ser vi med all ønskelig tydelighet og fullkommenhet et kraftig uttrykk for hva menneskene har sans for, hva de liker, hva de ser opp til, hva de attrår, og samtidig hvorledes Gud reagerer overfor denne deres tåpelige sans. Det er alt sammen en vederstyggelighet! Gud har ikke forandret smak! Han har den samme smak idag som han hadde på Esaias tid! Esaias 2, 12—16, Esaias 3, 16—24.

Og samme smak hadde han på Paulus’ tid: «Hold eder gjerne til det lave!» Rom. 12, 16. Rom. 12, 21: «Den seg selv opphøyer, skal fornedres, og den seg selv fornedrer, skal opphøyes!» Dette er ufravikelig livslov, lik for alle mennesker gjennom alle tider! Dette betyr, helt avgjort, at når et menneske blir fornedret, da har han absolutt opphøyet seg selv i sitt indre, hatt altfor store tanker om seg selv! Det er jo Gud selv som styrer alt til vårt beste. Da er altså det vårt beste!

«Den som vil berge sitt liv, skal miste det!» Matt. 16, 25. Dette er et meget betegnende uttrykk for hva menneskene har sans for! Berge selvlivet sitt, forsvare det med alle de midler de har til rådighet, unnskylde seg, og bortforklare det de burde dømme seg selv for, og det de burde be om tilgivelse for! Man har sans for det moderne, for tidsånden!

Og det er slett ikke moderne å be om tilgivelse! Langt derifra! —

Det menneskene har sans for, det er å skjule sin synd. Man er livende redd for at noen skal få vite om den, slik at de ville synke i de tåpelige menneskers øyne. At de derved ville stige i Guds øyne, har de slett ingen sans for! Når man vil bli bedt for på grunn av sykdom, heter det jo: «Bekjenn derfor eders synder for hverandre . . . forat I kan bli legt!» Når man unnlater dette, bortfaller altså løftet om å bli legt. —

Det er svært ofte liten selverkjennelse, men desto mere kritikk av andre! Hvor ironisk! Da står jo saken på hodet! På den måten gjør man seg selv ufrelsbar! Man vil da heller ha ære av mennesker, enn å bli grundig frelst! For et tåpelig valg!

Vil du samarbeide, så la meg få se din innholdsrike fortegnelse pr. post, eller neste gang vi treffes.

Din lykksalige bror i Herren,