Rent og skinnende fint lin

Rent og skinnende fint lin

«Og det er henne gitt å kle seg i rent og skinnende fint lin. For det fine lin er de helliges rettferdige gjerninger.»

Sardesengelen fikk det vitnesbyrd av Jesus at han var død, men han hadde navn av å leve. Den attest at han levde, måtte det altså være menigheten som gav ham. Han må ha vært så ivrig i sine gode gjerninger at de fikk det inntrykket at han hadde liv. Han fikk navn av det, men Jesus sier: «Jeg har ikke funnet dine gjerninger fullkomne for min Gud.» Gjerningene måtte synes fullkomne for menigheten, men var det ikke for Gud. Hvordan kan det ha seg?

Jesus lærer oss: «Ta eder i vare at I ikke utøver eders rettferdighet for menneskenes øyne.» Det gjorde hyklerne i synagogen, men Jesus lærer oss videre at vår almisse skal være i lønndom, «og din Fader, som ser i lønndom, han skal lønne deg i det åpenbare.» Matt. 6, 1—6. Her lærer vi hvorledes den samme gode gjerning kan være enten fullkommen for Gud eller fullkommen for mennesker.

I all sin iver var altså Sardesengelen død i forholdet til Gud, men levende i forholdet til mennesker, idet han gjorde sine gjerninger for å sees av dem. Han blir formant til å komme i hu hvorledes han hadde lært og hørt, ellers ville Jesus plutselig gripe inn. Da ville han antagelig åpenbare hans sørgelige forfatning.

«Dog har du noen få navn i Sardes som ikke har smittet sine klær, og de skal gå med meg i hvite klær, for de er det verd.»

En kan også gjøre sine gjerninger for Gud, men besmitte dem ved litt eller mere øyentjeneste. Da blir ikke de rettferdige gjerninger «rent og skinnende fint lin.» Det å lønne oss i det åpenbare, det må vi helt og holdent overlate til Gud. Våre gjerninger er bare fullkomne for ham når vi alene gjør dem for ham.

«I tjenere! vær lydige i alle ting imot eders herrer etter kjødet, ikke med øyentjeneste, som de som vil tekkes mennesker, men i hjertets enfold, idet I frykter Herren! Det I gjør, gjør det av hjertet, som for Herren og ikke for mennesker, for I vet at I skal få arven til lønn av Herren. Tjen den Herre Kristus!» Kol. 3, 22—24.

Ingen kan komme inn til hans hvile — hvile fra sine gjerninger — uten en gjør dem i hjertets enfold for ham, for hvis øyne alt er nakent og bart. Det er ham vi har å gjøre med. Hebr. 4, 10—13. Da går vi inn til hvilen. Våre gjerninger blir fullkomne for Gud, ubesmittet av øyentjeneste. Våre gjerninger blir «rent og skinnende fint lin.» Da er vi blant de hellige — bruden som har gjort seg rede til bryllupet.