Jubileum: Bratlie Sigurd 70 år

Sigurd Bratlie 70 år

Var høyt aktede og elskede bror Sigurd Bratlie fyller 70 år den 27. juli i år. I anledning dette jubiléum ble det etter hovedstevnet, på ungdomsstevnets åpningsdag, holdt 2 jubiléumsmøter på Brunstad. Br. Bratlie hadde jo ønsket at hans 70-års jubiléum måtte forbigås i stillhet, men alle vi andre, hele menigheten, trengte en slik dag og disse møter. Og hvilken velsignet begynnelse var det ikke for ungdomsstevnet! Br. Bratlie ble jo omvendt til Gud 9 år gammel, kom til menigheten i 15-års alderen og har fra ungdommen av vært usedvanlig gudhengiven, slik at han står som et lysende eksempel for både barn, unge og eldre.

«Statt opp! Bli lys i fremmed land, i mulmet kjemp som mann!» Slik lød sangen som br. J. O. Smith skrev i anledning br. Bratlies reise til sin virksomhet i København 25 år gammel. Og br. Bratlie har i sannhet vært et strålende lys, og mange er de som i mange land verden over er blitt hjulpet til liv og lykke ved hans tjeneste og som er ham inderlig takknemlig.

Her skal gjengis en del av det som kom frem på de to jubiléumsmøtene:

Br. Aslaksen leste 1. Tim. 1, 12 og 14. Det som er utpreget med br. Bratlie er at Herren har gjort ham sterk. Han er sterk i Gud. Sterk i troskap og oppofrelse. Og sterk i åndelig arbeidskraft. Likesom Gud aktet Paulus tro og satte ham til tjenesten, så har Gud også aktet br. Bratlie tro og satt ham til tjeneste. Br. Bratlie har vist denne troskap både i sitt liv og i sin tjeneste, og drevet av kjærlighet til menneskene har han tjent uten å søke vinning eller ære. «Og vår Herres nåde ble overvettes stor med tro og kjærlighet i Kristus Jesus.» V. 14. Dette ord passer på br. Bratlie. Og når nåden blir så kolossal stor i en manns liv som den er blitt for br. Bratlie, med tro og kjærlighet i Kristus Jesus, så er grunnen ingen annen enn at ydmykheten også har vært kolossal stor.

Br. Bratlie har fått nåde til å utføre en sann apostolisk tjeneste. Ved hans tjeneste er menigheter grunnlagt. Han har tilsyn med menighetene og har visdom til å sette alt i rette skikk der det måtte oppstå vanskeligheter. Han har fått nåde til å være en av hovedarbeiderne i det kolossale verk som er utført i menigheten, hvor frukten er enhet og usvikelig broderskap. Hans våkne øre for Guds stemme har gjort ham sterk, og Gud har gitt ham åpenbarings ånd og betrodd ham sitt ord. Og dette ord har han forkynt ut fra sitt eget liv. Når han f. eks. taler om nøysomhet, så er det rett ut fra hans eget liv. — Overveldende var de vidnesbyrd som på disse møtene ble gitt om bl. a. hans nøysomhet. Gudsfrykt med nøysomhet er i sannhet en stor vinning, som skrevet står. Og br. Bratlie er et levende bevis på dette.

Som arbeider i Guds rike har br. Bratlie fått være en nybrottsmann. Ved hans tjeneste har vekkelser oppstått og mange, mange er ført til liv og gudsfrykt. Han er ingen predikant i vanlig forstand. Han gjør seg selv usynlig når han taler Guds ord. Tilhørerne skal få se Kristus og Kristuslivet herlig. Han taler meget om Kristus som skal åpenbares i kjød. Kristus er det som skal komme frem i hver bror og søster.

Skjønt br. Bratlie ikke har noen utpreget sans for språk, har hans kjærlighet og flid drevet ham til å lære tysk, og i de senere år også engelsk, slik at han kan nå desto flere. Og innholdsrike stykker og verdifulle bøker av hans hånd er allerede oversatt til flere språk, i disse dager bl. a. til flere språk i India. Og såre tallrike er de som i årenes løp har fått visdomsfulle, oppbyggelige brev fra ham med denne slutthilsen: «eders lykkelige bror». Ja, han er selv blitt lykkelig og har ført mange til lykke.

Det som lå apostelen Paulus på hjertet, nemlig å føre den enkelte til troens lydighet, det ligger også br. Bratlie på hjertet. Og likesom Peter fremstiller seg som vidne om Kristi lidelser, som den som og har del i den herlighet som skal åpenbares, 1. Pet. 5, 1—3, så er det også br. Bratlies trang å vise oss veien til herlighet gjennom Kristi lidelsessamfunn. Med dette evangelium vil han så gjerne inn i våre hjerter. Sin tjeneste gjør han «av villig hjerte», som det står i V. 2 og er selv et «mønster for hjorden», v. 3. Han er i sannhet en tjener for Ånd. 2. Kor. 3, 4—6. Og likesom Paulus kunne si: «ikke at vi av oss selv duger til å uttenke noe som av oss selv, men vår dugelighet er av Gud», så lever også br. Bratlie i denne avhengighet av Gud og hans åpenbaring. Han anser seg ikke dugelig til å uttenke noe av seg selv. Derfor søker han alltid til Guds ord. «Det står skrevet.» «Det står atter skrevet». Dette er særpreget for br. Bratlie. Det er alltid Guds ord han kommer med i tale og samtale. Han binder oss til Guds ord.

Br. Bratlie er helt igjennom trofast og rettferdig. En frukt av dette er den store tillit han har i de manges hjerter. Det som han taler på møtet, lever han i sitt hjem og ellers hvor han ferdes. Om dette kunne jo str. Bratlie især si meget. Hun understreket også hvorledes hennes mann førte en bønnens strid for menigheten. Hver enkelt ligger ham på hjertet. Og er det noe som er særskilt vanskelig med enkelte, strider han også særskilt i sine bønner. «Et legeme laget du for meg». Hans legeme er helt ofret for Gud, og hans arbeidsomhet og utholdenhet i tjenesten er kolossal stor. Han har båret byrder og kjent ansvar helt fra sin tidligste ungdom.

Der br. Bratlie styrer og leder, blir det styrt slik at man ikke merker at det blir styrt. En fullkommen måte å ta det på for en forstander! «Har du et ord til oss, br. Bratlie», spurte en broder ved en anledning.

«Det har jeg alltid,» svarte br. Bratlie. — Det hadde han da også på denne jubiléumsdagen. Og hans tale var om «at vi, sannheten tro i kjærlighet, i alle måter skal vokse opp til ham som er hodet, Kristus.» Ef. 4. Og denne hans tale ble igjen et mektig bevis på at br. Bratlie på en mesterlig måte kan skjule seg selv. Troen på dette liv, på denne vekst i alle ting opp til ham som er hodet, har makt iblant oss, talte han om, fordi det var menn som hadde utkjempet en veldig kamp mot all vantros ånd og som hadde nedkjempet veldige åndsmakter. Og her fremhevet han spesielt brødrene J. O. Smith, tannlege Aksel Smith og Elias Aslaksen. Ved disse brødres tjeneste ble det ført en veldig åndskamp. Og de åndsmakter som gjør at verden i dag går til grunne, er blitt nedkjempet i menigheten. J. O. Smith stod alene i kampen. Jeg har aldri stått alene og bygd opp noe alene, fremhevet br. Bratlie.

Gi deg selv som en gave og et offer, og oppgi alle jordiske planer, var hans formaning til ungdommen. Og hans ord har vekt. For han er selv en gave og et offer.

«Gi alle det I er dem skyldige: . . . den ære som ære tilkommer!» Br. Bratlie tilkommer usigelig megen ære. Nettopp derfor var det nødvendig for oss, for menigheten, å ha en slik dag som den vi fikk oppleve på Brunstad under disse to jubiléumsmøter.

En samstemmig bønn var det at vår kjære bror må få leve lenge iblant oss.