Stevnereferat: Sommer 1975

Sommerstevnet 1975

Gud åpenbarer seg mektig på våre stevner, og slik var det også nå i særlig grad på vårt sommerstevne på Brunstad, som etter hvert er blitt et misjonssenter for venner fra mange steder på jorden.

Utenom vennene fra Norge kom det 11 venner fra Afrika, Australia 5, Kanada 7, Hong Kong 2, Indonesia 2, Korea 2, India 2, U.S.A. 7, Polen 6, Jugoslavien 33, Italien 7, Frankrike 24, Sveits 133, England 2, Tyskland 340, Østerrike 34, Nederland 196, Finland 33, Danmark 223, Sverige 54.

Det var en mektig troens Ånd på stevnet, og Guds ord ble rikelig forkynt i Ånds og krafts bevis. Vi fikk oppleve store helbredelser, og en stor skare av ungdom priste Gud for sin omvendelse på stevnet.

Hovedtemaet var å nå frem til det fullkomne på alle områder slik som hele Skriften vidner om.

Allerede Abraham fikk den befaling av Gud: «Jeg er Gud den allmektige, vandre for mitt åsyn og vær ustraffelig!» 1. Mos. 17, 1. Ordet «fullkommen» er brukt i andre oversettelser. Br. Aslaksen henviste til mange skriftsteder som taler om fullkommenhet. I Salme 119, 80 står det: «La mitt hjerte være fullkomment i dine forskrifter, forat jeg ikke skal bli til skamme!» En blir mer eller mindre til skamme ved det som ikke er helt og fullkomment.

I den religiøse verden er det slik at man rett og slett forakter og spotter en slik tanke at noen kan bli fullkomne i sine gjerninger her på jorden. Det kommer av mangel på levende tro, lys og forståelse av Guds ord. Det alminnelige brukte uttrykk er at vi er fullkomne i Kristus uten å være det i hjerte og liv. En tror ikke på at Kristus er mektig til å omskape og forvandle oss til et helt nytt liv med guddommelig natur. 2. Pet. 1, 3—4.

Å være fullkommen betyr å være helhjertet og oppriktig så langt Gud har gitt oss lys og forståelse. Vi er da fullkomne elever, disipler, og er «ustraffelige og rene, Guds ulastelige barn midt iblant en vanartet og vrang slekt . . .» Fil. 2, 15.

«La oss da, så mange som er fullkomne . . .» sier Paulus i Fil. 3, 15. Paulus og mange med ham var fullkomne i det lys Gud hadde gitt dem. Men i Fil. 3, 12 står det: «Ikke at jeg allerede har grepet det eller allerede er fullkommen, men jeg jager etter det, om jeg og kan gripe det, ettersom jeg og er grepet av Kristus Jesus.» Det er enhver disippels høye kall å vandre fullkomment i Jesu fotspor jagende etter den fullkommenhet som er i Jesus Kristus. «Det er nok for disippelen at han blir som sin mester.» Matt. 10, 25. Ikke mange er med i dette helhjertede fullkommenhetsløp i en levende tro på at det fullt ut er mulig. Ja, hadde det vært umulig, så hadde en mengde Guds ord vært meningsløse. Men Guds ord befaler oss å være fullkomne. «Derfor skal I være fullkomne, likesom eders himmelske Far er fullkommen.» Det er veldige ord, men tør vi forkaste dem? «Men nu kommer jeg til deg, og dette taler jeg i verden, forat de skal ha min glede fullkommen i seg.» Johs. 17, 13. Fullkommen glede vil mange ha, men da den står fast knyttet til lydighet og troskap mot Guds ord, så er det ikke mange som får del i den.

Fullkommen enhet er det ikke mange som tror på, men vi er kalt til å være ett likesom Faderen og Sønnen er ett. «Og den herlighet som du har gitt meg, den har jeg gitt dem, forat de skal være ett, likesom vi er ett, jeg i dem, og du i meg, forat de skal være fullkommet til ett, så verden kan kjenne at du har utsendt meg og elsket dem, likesom du har elsket meg.» Johs. 17, 22—23. Hvorfor i vantro forkaste denne Jesu yppersteprestelige bønn og inderlige innbydelse til å få del i denne herlige enhet?

2. Kor. 13, 9: «For vi gleder oss når vi er skrøpelige, I derimot sterke, dette beder vi og om, at I må bli fullkomne.» «Han gjøre eder fullt dyktige i all god gjerning, så I kan gjøre hans vilje, idet han virker i eder det som tekkes ham, ved Jesus Kristus, ham være æren i all evighet! Amen.» Hebr. 13, 21. Det er ikke mangel på at Kristus vil gjøre oss fullt ut dyktige og virke i oss, men det er mangel på lydighet og troskap.

«Og ham forkynner vi, idet vi formaner hvert menneske og lærer hvert menneske med all visdom, for å fremstille hvert menneske fullkomment i Kristus.» Kol. 1, 25. Det er tusener av forkynnere over hele jorden, men hvor mange kjenner dette som sin hovedoppgave? Uten dette arbeide blir det heller ingen menighet i fullkommen enhet.

«La oss derfor gå forbi barnelærdommen om Kristus, og skride frem mot det fullkomne, så vi ikke atter legger grunnvollen med omvendelse fra døde gjerninger og tro på Gud, med lære om dåp og håndspåleggelse, om dødes oppstandelse og evig dom. Og dette vil vi gjøre om Gud gir lov til det.» Hebr. 6, 1—3. Etter dette ser vi at det er begynnelsesgrunnene som omtrent bare blir forkynt. De som skrider frem mot det fullkomne, er de få som Gud gir lov til det. Det er de som har en oppriktig hunger og tørst etter å fylles med all Guds fylde, etter å bli likedannet med Kristi billede fra herlighet til herlighet. 2. Kor. 3, 18.

«Bli våken, og styrk det annet, som var på vei til å dø, for jeg har ikke funnet dine gjerninger fullkomne for min Gud.» Åp. 3, 2. Det naturlige kristenliv er at våre gjerninger skal være fullkomne for Gud. Slik er det når vi er våkne, men er vi ikke det, så er våre gjerninger døde og ufullkomne. De blir forkastet av Gud.

«. . . Dersom vi elsker hverandre, blir Gud i oss, og kjærligheten til ham er blitt fullkommen i oss.» 1. Joh. 4, 12. Da blir all misnøye og skurrende lyder borte i broderskapet. Da forsvinner den menneskelige kjærlighet som elsker den ene fremfor den andre, slik de gjorde i Korint, da den ene holdt seg til Paulus, den andre til Apollos osv. Det gamle bud var at de skulle elske sin neste som seg selv, men det nye er at vi skal elske hverandre likesom Kristus har elsket oss. Den kjærlighet er fullkommen. Den krever ikke, men gir og gir!

I den nye pakt kan vi leve fullkomment etter samvittigheten, og alt kan settes i rette skikk. Hebr. 9, 9—10.

Kjærligheten er fullkommenhetens sambånd og binder oss sammen i Kristi dyder til fullkommen enhet i samme sinn, samme Ånd og samme mening. Alt skjer ved en levende tro! Det blir da aldri strid om lederstilling eller noe annet. I kjærligheten går man under hverandre for å tjene hverandre.

Guds ord er fullkomment og godt. Det er intet i veien med det, men det er oss det er noe i veien med, når vi ikke blir fullkomne og gode slik Guds ord sier det er fullt ut mulig å bli.

Trengselen virker tålmodighet og tålmodigheten et prøvet sinn. Kommer vi ut av trengslene med større tålmodighet, ja da har vi vunnet noe som er svært verdifullt. I livets vanskeligheter blir det satt prøve på vår tillit til Herren om vi tenker på oss selv og på vår egen ære. Det vi gjør, skal vi gjøre i samfunn med Herren. Da behøver vi ikke tenke på om vi får ære av mennesker, og vi kan være fullt forvisset i vårt eget sinn. Menighetstjenerne skal først prøves om de er tro. Et prøvet sinn gir håp. Gud bereder en veldig herlighet for dem som har vært tro.

«. . . De lemmer på legemet som synes å være de skrøpeligste, de er nødvendige. Og de lemmene på legemet som vi synes er mindre ære verd, dem kler vi med større ære, og de lemmer som vi blues ved, dem kler vi med større bluferdighet.» 1. Kor. 12, 22—23. Hvem tar det slik? De skrøpeligste lemmer er nødvendige. Vi skal kle dem med ære og bluferdighet. Hvert lem på vårt legeme er en del av oss selv. Får man vondt i foten, så er hele legemet levende interessert i å pleie den. Hvert lem på Kristi legeme er en del av den hellige. Tror vi dette, så vil ikke et lem baktale et annet eller gjøre et annet lem skade på noen måte. Det å kritisere og dømme hverandre er helt alminnelig uten å forstå hvor farlig det er.

Det å seire er å treffe midt i blinken. Vi skal ha det fullkomne som siktemål. La oss ære Gud ved å tro alt hans ord, og treffe midt i blinken i alt hva vi sier og gjør. Jo høyere man er i sine egne tanker, jo sårbarere er man. Er man ydmyk og saktmodig av hjertet og har ringe tanker om seg selv, da farer baktalelsens og alle slags giftige piler høyt over ens hode.

Vi skal ikke tvinge noen eller herske over noen, men leve vårt liv som gode forbilleder slik at andre kan bli mottagelige og få lyst til å leve det samme liv. Ved åndens fattigdom river vi himlenes rike til oss. Vi blir befestet i vårt himmelske kall. Vi får et himmelsk liv og en himmelsk hvile og glede. — Vi får del i et harmonisk liv i samklang med Faderen og Sønnen i ekteskapet og i menigheten. Jesus er vår store læremester, og ingen blir lært av ham uten å ville lære ydmykhet og saktmodighet av hjertet. Vi kan ikke bli fullkommen lykkelig uten å komme inn i det fullkomne liv.

Det er intet lyte på deg, alt er fagert ved deg, sier brudgommen til bruden i Høys. 4, 7. Han beundret sitt eget verk i henne. Vi skal beundre alt som er rent og ære verd. Jesus var beundringsverdig også når han i strenghet refset fariseerne og de skriftlærde. — Alt Jesu arbeider med oss virker forvandling.

Guds tempel og alteret og dem som tilbad der, skulle måles, men forgården utenfor templet skulle ikke måles. Må Guds mål passe på våre liv, og må alterets størrelse passe med Guds mål.

Det første som sies om visdommen, er at den er ren. «Jeg ønsker at I skal være vise til det gode og rene for det onde,» sier Paulus i Rom. 16, 19. Renhet og godhet gir hvile. Er man urolig i prøvene og ikke finner hvile, så er man heller ikke ren. Er man æresyk og havesyk, kan man ikke få hvile.

Menigheten skal fremstilles for Kristus i herlighet, uten plett eller rynke eller noe sådant. Den skal være hellig og ulastelig. Ef. 5, 27. Menigheten skal være helt igjennom av gull. Sak. 4. De syv menigheter i Åpenbaringen skulle være syv gull lysestaker.

«Men tålmodigheten må føre til fullkommen gjerning, forat I kan være fullkomne og hele og ikke mangle noe.» Jak. 1, 4. «Uten feil og brist», står det i den svenske bibel. Slike uttrykk blir som regel hatet og forkastet i den religiøse verden. Man tror det kan passe når man kommer til himmelen, men ikke her. Men troen sier noe helt annet. I troens Ånd, og bare i den, får vi del i alt det herlige Skriften taler om. I denne Ånd blir det vekst og fremgang ved lydighet og troskap. En liten plante er fullkommen så langt den er kommet, men den er ikke fullvokst slik den skal være.

Vi hadde også et ektepar fra Indien iblant oss. De sa at blant Indiens 600 millioner mennesker, var det ca. 250 forskjellige språk. Denne broderen hadde oversatt og utgitt våre skrifter til noen av disse indiske språk.

Venner iblant oss er svært virksomme med å spre lydbånd og kassettruller til mange land rundt om på jorden. Ja, la oss arbeide mens det er dag, natten kommer da ingen kan arbeide.

De tungtveiende virkninger fra slike stevner kan ikke måles med materielle verdier.