Kjødet

Kjødet

Kjødet er et åndelig uttrykk, et åndelig begrep. Det er vårt selvliv som menneske, vår egenvilje, vår lyst og mening. Det er vår fornuft som menneske, samt våre følelser og vår smak som menneske.

Paulus’ dype og drøye selverkjennelse i Rom. 7. kap. er et åndelig mesterskap i sitt slags: «I meg, det er i mitt kjød (det er i meg som menneske), bor det intet godt!» Nemlig i betydningen å leve rett og godt for Gud, å tekkes ham i ett og alt.

Just derfor: «Skje ikke min vilje, men din!» For, alt hva vi vil og syns og mener som menneske, er det motsatte av Guds fullkomne vilje, den som alltid er til vårt fullkomment beste. — Derfor kan vi med all god grunn fornekte oss selv. «Å holde kjød for vår arm», det betyr å stole på vår fornuft, følelser og menneskelige styrke. Guds forbannelse hviler over dette. Jer. 17, 5.

«Vær stille alt kjød!» Det skjer ved å bringe fornuft, følelser og egenvilje til taushet. — «Kjød og blod har ikke åpenbaret deg dette,» betyr at det har ikke din fornuft åpenbaret deg.

«Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig», det betyr at fornuft og følelser er dumme nok til å stå imot, og bortforklare det som er av Gud. «Ånden gjør levende, kjødet gagner intet!» Nei, tvert imot! Alt vårt eget bringer bare tap!

«I dømmer etter kjødet», sa Jesus. Ja, det er nettopp det alle uomvendte, og nesten alle omvendte gjør, så å si på løpende bånd, dessverre, dessverre. — Stakkars mennesker! Og attpå kjøpet innbiller seg å ha rett, og gjøre rett. Det er jeg syns, og jeg mener, nesten alt ihop!

I hvert enkelt tilfelle er vi enten i kjødet, eller i Ånden! Kjødet og Ånden er to fullkomne motsetninger! «Kjødets attrå er fiendskap mot Gud!» Det er ingen bagatell! — «Da vi var i kjødet», sier Paulus. Det var altså noen som var kommet bort fra det! Og likeså: «Vi som ikke vandrer etter kjødet.» Disse hørte ikke på hva fornuft og følelser og egenvilje sa, men fornektet dette. De kjentes ikke ved det, anerkjente det ikke, men fulgte Guds røst overensstemmende med Guds befalinger i det nye testamente. —

De var i Ånden, og lot seg drive av den, istedet for å være i kjødet, og være menneskelig og sjelisk. «De som er i kjødet, kan ikke tekkes Gud», ikke på noen som helst måte. — Ikke noe av alt det kjødet snakker er sant eller gagnlig! Det eneste sanne hva livet i Gud angår, og hva sann lykke angår, det er Guds ord. Og sannhetens Ånd, vitner alltid overensstemmende med sannhetens ord! Selvfølgelig!

«Derfor kjenner vi fra nu av ingen etter kjødet», etter det menneskelige, men bare etter det innvortes, etter livsinnholdet, etter Ånden! 2. Kor. 5, 16 og 17. «Da samrådde jeg meg ikke med kjød og blod», sa Paulus. —

«I begynte i Ånden, vil I nu fullende i kjødet?» spør Paulus. Ja, det går også an, dessverre, sålenge vi er her til huse. Og det går også an å veksle mellom å være i kjødet og i Ånden. Just derfor, er det livet om å gjøre alltid å være i Ånden, alle sitt livs dager, først komme dit, og dernest forbli der trofast inntil enden.

Det har alltid vært slik, også i de første store og herlige apostlers dager, at det er ytterst få åndelige personer, men anledningen dertil står åpen for enhver. —

Vi har jo alle det samme kjød alle vårt livs dager her i verden, men det er absolutt ikke nødvendig å være i kjødet. Høylovet være Gud for det! —

«Fordum — før i tiden — i gamle dager — vandret vi i vårt kjøds lyster, idet vi gjorde kjødets og tankenes vilje.» Ef. 2, 3. Ja, før var det slik, men høylovet være Gud at det nu er slutt! Og at det kan bli slutt når som helst for enhver. —