Den sanne kjærlighet

Den sanne kjærlighet

Det er vel intet her på jorden som er besunget, talt og skrevet så meget om som kjærligheten. Allikevel er det vel intet som menneskene har misforstått, tolket feil, og som de fleste har sett så lite av, som nettopp den sanne kjærlighet. Det bunner i at de fleste er i kjødet og tolker dens vesen ut ifra fornuften og tidsånden. Det blir en menneskelig kjærlighet som tillater kjødet å leve, så lenge det passer inn med det som anses fornuftig. Gud er mektig vred på den, da den er falsk i sitt vesen og munner ut i Antikrists ånd.

Josafat var en gudfryktig konge i Juda. Han fikk utryddet avguderiet på høydene, men når han inngikk svogerskap med den ugudelige Akab sviktet han, og seerens ord lød: «Nei, for dette hviler det vrede over deg fra Herren.» 2. Krøn. 19, 2.

En kompromissløsning med ondskapens åndehær har alltid vært uakseptabel for Guds hellige. De krever den renhet som en vandring i lyset gir, før man slutter samfunn. Men i et stort hus er det ikke bare kar av gull og sølv, men også kar av tre og ler, og noen til ære, og andre til vanære. 2. Tim. 2, 20. Man må skille seg ut fra vanærens kar også i menigheten, og jage etter rettferdighet, tro, kjærlighet, fred med dem som påkaller Herren av et rent hjerte. V. 22.

Da kan Gud virke til å ville og utrette, og man blir nyttig for ham til all god gjerning! Herlige liv i Jesus Kristus! Vårt liv vil da virke som en dragelse til Kristus, og som Guds medarbeidere kan vi fremme kjærlighetens store mål, «at de kunne bli frelst.» 2. Tess. 2, 10.

En kjærlighet som tenker på seg selv, og som utøves når det passer meg, står kun i forbindelse med den visdom som er nedenfra, og den er sanselig, jordisk og djevelsk, sier Jakob.

Dog lovet være Gud! Det finnes åndens menn og kvinner som er budbærere av den kjærlighet som styres av visdommen der ovenfra. Den er først og fremst ren, dernest fredsommelig, rimelig, ettergivende, full av barmhjertighet og gode frukter, uten tvil, uten skrømt. Hvor fager du er, og hvor herlig du kjærlighet i din fryd! Høys. 7, 6. Hun er sin mors eneste! Visdommen føder ikke andre barn! Hun! Kjærligheten! stråler frem som morgenrøden, fager som månen, fryktelig som hærskarer med sine banner! Hun utøses, dvs. gir seg hen i Gud velbehagelige sjeler ved den hellige Ånd. Rom. 5, 5. Disse har den høyestes makt iboende i seg, alltid rede til å gi sitt liv for sine venner og alt som er godt og ære verd. Mange vann kan ikke utslukke kjærligheten og strømmer ikke overskylle den, om noen ville gi alt i sitt hus, for kjærligheten, ville han bare bli foraktet. Gid dens lue brant i alle våre hjerter!