Skal vi vente en annen?

«Skal vi vente en annen?»

Jødene på Jesu tid forventet Messias. Men på Jesu spørsmål: «Hvem sier folk at Menneskesønnen er?» svarer disiplene: «Noen sier døperen Johannes, andre Elias, andre igjen Jeremias eller en av profetene.» Matt. 16. Folket så ikke Messias i Jesus, men mente nok han kunne være en av forløperne til Messias. De ventet også på Elias, men «Elias er alt kommet, og de kjente ham ikke, men gjorde med ham hva de ville.» Matt. 17, 12. Døperen Johannes var jo den Elias de ventet på. Og som de gjorde med døperen Johannes, slik gjorde de med Jesus. De gjorde med ham hva de ville og korsfestet herlighetens herre.

Også i ens kristenliv kan man ha forventninger og håp som man selv smuldrer til støv når anledningen kommer. En har håp om stor fremgang og forvandling. Men når anledningene kommer, gjør man med dem som man vil, likesom jødene gjorde med både Johannes og Jesus som de ville. En reiser seg f. eks. fra bønn og ville vel gjerne fra den stund fly som på vinger gjennom dagliglivets forhold. Men dagliglivets forhold kommer til en i en så alminnelig skikkelse, og når det hele ikke fortoner seg som noe utenom det vanlige, ja, da foretrekker man å fortsette å vente på den lovede herlighet, idet man vraker den anledning til frelse som lå like for hånden.

Den Guds visdom som Gud fra evighet av har forut bestemt til vår herlighet, ligger også skjult i dagliglivets mange tilskikkelser. Fordi de ikke kjente den visdom som lå skjult i det ganske alminnelige, gjorde denne verdens herrer den dårskap og forbrytelse å korsfeste herlighetens herre. 1. Kor. 2, 7—8. La oss ikke «korsfeste» den visdom som Gud har bestemt til vår herlighet! Er det ikke det man i grunnen gjør når en ikke våker i dagliglivets anledninger?

Folket kunne likesom gå med på at Jesus var en forløper til Messias. De syntes nok det var megen herlighet med Jesus, men det var likevel ikke det de ventet på. Deres forestillinger om Messias og om det som skulle skje, var jo helt forkjært. Messias kom, og deres forestillinger om ham var slik at de så ham ikke. Hvor skjebnesvangert å ha sine egne forestillinger om Guds vei med oss og forhåpninger som går langt «over hodet på» virkeligheten.

Alt som tjener til liv og gudsfrykt, er oss gitt ved kunnskapen om ham som kalte oss, leser vi i 2. Pet. 1, 3. Så er det liv og gudsfrykt vi vil, da er det altså ingen grunn til å vente på noe som helst. Vi behøver ikke forvente den seier i morgen som vi kan vinne i dag. Vi behøver ikke forvente på et senere tidspunkt det guddomsliv som vi kan gripe i dag. «Grip det evige liv, som du ble kalt til», lyder Paulus’ formaning til Timoteus. La oss ikke forvente vekkelse i morgen når alt er oss gitt for at vi kan leve i den i dag!

«Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?» Slik lød det spørsmål som døperen Johannes lot stille Jesus. I det mørke fengsel begynte selv Johannes å undres på om de vel skulle vente en annen. Ja, det kan ligge nær til å plassere sine forventninger i fremtiden når en er hårdt prøvet, og ellers også, slik at synet for øyeblikkets muligheter fordunkles. Det er lett «å vente en annen», vente noe annet. — Men Jesus gir Johannes et betryggende svar, og så føyer han til: «og salig er den som ikke tar anstøt av meg.» Ja, salig er den som har syn for den Guds visdom som ligger skjult i det såre alminnelige.

Derfor heter det: «Se nu er en velbehagelig tid, se nu er frelsens dag!» En spesiell prøvelsens tid, kanskje. Ja, og likevel en velbehagelig tid. En av de mange enkle hverdager. Dog heter den frelsens dag.