Frukten av å tjene Gud

Frukten av å tjene Gud

«Men nu, da I er frigjort fra synden og er trådt i Guds tjeneste, har I eders frukt til helliggjørelse, og til utgang et evig liv.»

En kan ikke få en tjeneste av Gud uten å være frigjort fra synden. Synd er lovbrudd. 1. Joh. 3, 4. Da har jeg ikke seier. Jeg gjør, eller faller i det jeg vet er galt. Likevel kan jeg vidne om min tro på Gud, at han er god og hjelper i nød og tilgir syndere, men jeg kan ikke bli betrodd en tjeneste av Gud. Ef. 4, 11.

Det er mange lærdommer iblant de religiøse, men det er bare én lærdom som frigjør fra synd, og ingen blir frigjort fra synden bare ved å kunne eller forstå lærdommen. Bare de som av hjertet er lydige mot den lærdom, kan bli frigjort fra synden. Rom. 6, 17—18. Da blir lærdommen deres liv, og først da kan de bli en Guds tjener. Frukten av deres tjeneste vil bli helliggjørelse — deres egen åndelige vekst.

Mange regner seg for å være i Guds tjeneste uten å være frigjort fra synden. De søker ære og bærer avind imot hverandre, og de regner heller ikke med at helliggjørelse skal være deres frukt. De regner med at å samle mange folk og å føre mange til å tro på syndenes forlatelse, er den frukt de skal bære. Ja, vi kan si at det er en herlig frukt, men strevet etter det gjør at de selv kommer inn i konkurranse med andre for å vinne ære. Selv blir de ikke frigjort fra synden, og de som de fører til syndenes forlatelse, kommer heller ikke til åndelig vekst i Gud.

Når vi leser Paulus’ formaninger til Timoteus, den Guds mann, ser vi at det dreier seg nesten bare om hans egen åndelige vekst. Ved den dugeliggjøres han mer og mer i tjenesten. «Gi akt på deg selv og på læren, hold ved med det! for når du det gjør, da skal du frelse både deg selv og dem som hører deg.» Her ser vi at det som det dreide seg om, var at Timoteus måtte gjøre fremgang. Da ble det å frelse andre en følge av hans egen frelse. «Tenk på dette, lev i dette, forat din fremgang kan bli åpenbar for alle!»

En kan ikke tjene menneskene til noe en selv ikke har. Derfor må vi alltid i vår tjeneste se vår egen fremgang i helliggjørelse som den egentlige frukten av vår tjeneste. Alle de som gjør det, vil få samfunn med hverandre, slik at verden kan tro, og den andre frukten vil bli rikelig. Joh. 17, 21—23.

De som ikke ser det slik, vil alltid være opptatt med arrangement for å samle folk og gjøre sitt religiøse parti stort. Da kommer de begavede til makt, og ikke de som er frigjort fra synden. Alt går ut på å tekkes mennesker, og deres virksomhet får et skinn av gudsfrykt, uten kraft. 2. Tim. 3, 5. Slike skal en vende seg fra.

«For jeg vil ikke driste meg til å tale om annet enn det som Kristus har virket ved meg for å føre hedningene til lydighet.» Rom. 15, 18. Derfor hadde Paulus fått apostelembede. 1, 5. Kom de til lydighet, ble de frigjort fra synden. Noe annet dristet han seg ikke til å rose seg av, og det var en ros han hadde i Kristus Jesus som han tjente, og søkte ikke ros av mennesker.