Vår yppersteprest

Vår yppersteprest

Det står om Jesus: «Og da vi har en stor prest over Guds hus, så la oss trede frem med sanndru hjerte i troens fulle visshet, renset på hjertene fra en ond samvittighet og tvettet på legemet med rent vann, la oss holde uryggelig fast ved bekjennelsen av vårt håp — for han er trofast som gav løftet.» Hebr. 10, 21—23. Her ser vi at de løftene vi har, er knyttet til ypperstepresten. Hvilke løfter? Jo, at vi kan få del i guddommelig natur. 2. Pet. 1, 3—4.

Hvor stor er så Jesus? Han er så stor at han likesom barna fikk del i blod og kjød, for derved at han selv har lidt og har vært fristet, kan han komme dem til hjelp som blir fristet. Hebr. 2, 14—18.

«For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medynk med våre skrøpeligheter, men en sådan som er blitt prøvd i alt i likhet med oss, dog uten synd.» Fordi vi har en slik yppersteprest, kan vi trede frem med frimodighet for nådens trone og finne nåde til hjelp i rette tid. Hebr. 4, 14—16.

En slik yppersteprest har ikke den religiøse verden. Deres yppersteprest fikk ikke del i kjød og blod som oss. Derfor kjente han heller ikke vår skrøpelighet, og kunne heller ikke bli prøvd i alt i likhet med oss. Da kunne han jo heller ikke vinne den veldige seier å være uten synd i prøvene med et kjød som vårt. Og fordi de ikke har en så stor yppersteprest, har de heller ikke frimodighet for nådens trone til å be om nåde til å seire likesom han har seiret. Åp. 3, 21. De har ikke større frimodighet enn de hadde under det levittiske prestedømme, og det var å be om syndenes forlatelse.

De levittiske prester gikk inn i en avbildning av den himmelske helligdommen og bare med fremmed blod, som bare kunne hellige til kjødets renhet. Men Jesus gikk inn i den himmelske helligdom med sitt eget blod og fant en evig forløsning. Hebr. 9, 11—15 og 24.

Levittene ble prester etter et kjødelig buds lov, fordi de var født i Levis stamme. Jesus derimot er opprunnet av Juda stamme og ble kalt yppersteprest etter Melkisedeks vis, ifølge et uforgjengelig livs kraft. «Han som ved en evig ånd bar seg selv frem som et ulastelig offer for Gud.»

Når han hadde et kjød som oss, måtte han jo ofres for ikke å synde. «Og han har i sitt kjøds dager med sterkt skrik og tårer frembåret bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt, og således lærte han, skjønt han var Sønn, lydighet av det han led, og da han var fullendt, ble han opphav til evig frelse for alle dem som lyder ham.» Hebr. 5, 7—9.

Så stor en yppersteprest har vi. Han har hatt sine dager i kjødet akkurat som oss. Derfor kan han ha medynk med våre skrøpeligheter og komme oss til hjelp, og fullkommen frelse dem som kommer til Gud ved ham, da han alltid lever til å gå i forbønn for dem. Hebr. 7, 25. «En hovedsak ved det som her sies, er dette: Vi har en sådan yppersteprest som satte seg ved høyre side av Majestetens trone i himlene.» K. 8. En «sådan» som fikk del i blod og kjød som barna opprunnet av Juda stamme, lærte lydighet av det han led, innvidde den nye og levende vei gjennom forhenget, som var hans kjød. Han er borgsmann for den nye pakt, og er mellommann for de bedre løfter, så vi også kan få del i guddommelig natur. Det er mennesket Jesus Kristus som er en mellommann imellom Gud og mennesker. 1. Tim. 2, 5. Det er han som sitter ved høyre side av Majestetens trone for å gå i forbønn for oss. Han er ikke bare sonoffer, slik som den religiøse verden vil ha ham, men han er også vår yppersteprest, så vi kan følge ham på denne vei: å lære lydighet av det vi lider, istedet for å synde når vi lider. Han gikk inn som forløper for oss, idet han ble yppersteprest til evig tid. K. 6, 19—20. Og sin yppersteprestelige gjerning kan han gjøre for oss hvis vi er et Gud velbehagelig offer, helliget ved den Hellige Ånd. Rom. 15, 16.

Derfor, da vi har en «sådan» yppersteprest, så la oss holde uryggelig fast ved bekjennelsen av vårt håp.