Ærefrykt

Ærefrykt

«Vi hadde ærefrykt for våre kjødelige fedre», står det i Hebr. 12. kap. Slik var det altså vanligvis den gangen! Nu er ærefrykt et ukjent begrep! Det er som et fremmed språk som man ikke forstår. —

Men det er jo fullkomment bibelsk og nytestamentlig å ha ærefrykt for sin far og mor, og for de som er eldre av år, og eldre i Jesus Kristus, for de eldste i menigheten, og især for de av dem som er Ordets tjenere, og for dem som er våre overordnede i vårt jordiske arbeid, de i hvis tjeneste vi står i det daglige liv. —

Hustruene skal ha ærefrykt for sine menn. Ef. 5, 33. Selvfølgelig! For mannen er jo hennes hode (hvorledes han enn er som mann). Hvordan han er, det blir jo hans sak! Hennes sak er å ha ærefrykt for ham. For å blande seg i andres saker, det er stor synd, i klasse med de groveste ting! 1. Pet. 4, 15. —

«Akte sine herrer all ære verd!» 1. Tim. 6, 1. Altså ikke noe «om» eller «men»! Kort og godt: All ære verd, uansett hvorledes de er i de underordnedes øyne. Det er Guds øyne vi må rette oss etter, fullt og helt!

«I vanærer meg», sa Jesus. Hvorledes gjør vi det? Det gjør vi i høy grad derved at vi ringeakter mange av hans ord ved å overse dem, ved ikke å ta dem dødsens alvorlig, så vi bare lar dem stå der uten å akte vel på dem, ja uten å legge to pinner i kors for å følge dem av hele vårt hjerte. Og trass i dette later man som om alt er i orden! For en frekkhet! For en formastelse! For en utillatelig, skammelig og skjebnesvanger overfladiskhet!!! —

Ja, i dypeste forstand blåser man da egentlig i hva Guds ord sier og hva Guds vilje er! Man gir en god dag i det, og gjør ganske enkelt og naturlig som man selv finner for godt. Da skjønner man ikke på langt nær hvor forferdelig ille man tar det! Derfor har vi jo dette ord: «Våkn opp, du som sover!» —

I Mal. 1, 6 står det særdeles betegnende: «En sønn ærer sin far, og en tjener sin herre.» Slik var det altså den gang. Det var det vanlige, det selvfølgelige. Sønnen æret sin far, og tjeneren æret sin herre.

Hvor meget mere må vi ikke da ære vår himmelske far, og vår himmelske herre, slik at vi i all vår gjerning, ja i tanker, ord og handlinger nøyaktig, med stor iver og med stor glede følger alle livets ord i det nye testamente! Ham til stor ære og pris, og oss selv og våre likesinnede til stor velsignelse og glede i tid og evighet!

I dypeste forstand er det Ham alene vi skal frykte og ære! Og det er jo nettopp Faderen og Jesus Kristus vi ærer, når vi ærer de personer som Ordet befaler oss å ære! — Vi bør frykte for i minste måte å mishage Gud, derved at vi overtreder ett eneste av alle hans bud og befalinger, som alle er å betrakte som stående ordrer fra den aller høyeste, eller ved å forsømme noe av alt det gode og nyttige som vi har anledning til å gjøre! Jak. 4, 17.