Å dø for synden

Å dø for synden

«For sin død, den døde han én gang for synden, men sitt liv, det lever han for Gud. Således skal også I akte eder som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus.»

Det blir med oss som med Jesus. Skal vi være levende for Gud og leve for Gud, må vi først dø for synden. Det var en ny død Jesus innførte der, som ikke var før ham. Han fikk del i blod og kjød likesom barnene, forat han ved døden kunne gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen. Hebr. 2, 14.

På grunn av lystene i kjødet får djevelen makt over alle mennesker. Men ved den død for synden som Jesus innførte, kunne Jesus leve sitt liv for Gud, uten å synde, og djevelen og døden mistet sin makt.

«Således» leser vi, skal også vi akte oss som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus. «Men er vi død med Kristus, da tror vi at vi også skal leve med ham.» Og Paulus kaller denne død for synden for Jesu død. «Alltid bærende Jesu død med oss i legemet, forat også Jesu liv skal åpenbares i vårt legeme.» 2. Kor. 4, 10—11.

Denne død for synden er svært lite kjent. Tales det om Jesu død, tenkes det bare på Jesu død for oss på korset. Den død døde Jesus til fastsatt tid for ugudelige. Rom. 5, 6. Men i den død kunne ikke vi følge ham etter. På den måten kan ikke vi dø med ham for å leve med ham, for vi har alle syndet. På grunn av at Jesus led døden i kjødet, ble han uten synd, og kunne som lyteløst og ulastelig lam ofres for våre synder, en rettferdig for oss urettferdige. 1. Pet. 1, 19 og 3, 18.

Ved at Jesus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse, idet han ble en forbannelse for oss, kan vi få den nåde å motta den Hellige Ånd. Gal. 3, 13—14. Og ved den Hellige Ånd kan vi følge Jesus etter i hans død for synden og i å leve for Gud, idet at vi «døder legemets gjerninger ved Ånden». Rom. 8, 13. Dette er den nye og levende vei som Jesus har innvidd oss gjennom kjødet. Hebr. 10, 20. På den veien kan jeg følge ham ved hans oppstandelseskraft og få samfunn med ham i hans lidelser, idet jeg blir gjort lik med ham i hans død. Det er veien til rettferdigheten av Gud på grunn av troen. Dette er ikke den utvortes rettferdighet av loven, som Paulus kaller: «Min rettferdighet». Det var en rettferdighet han kom til ved sin egen kraft. Rettferdigheten på grunn av troen kommer vi til ved den Hellige Ånd — Jesu oppstandelseskraft. Fil. 3, 9—10. Det er ved troen at Ånden kan føre oss inn i Kristi lidelses samfunn, så vi blir gjort lik med ham i hans død. «For den som er død, er rettferdiggjort fra synden.»

«For dersom I lever etter kjødet, da skal I dø.» Det var den død som Jesus i sine kjøds dager med sterke skrik frembar nødrop for å bli frelst ifra, «og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt.» Hebr. 5, 7. Han ble ikke frelst fra å dø for oss ugudelige. Men da han gikk ut av legemet, hadde han også sin gjerning å gjøre. 1. Pet. 3, 18—19. Slik blir det også for oss hvis vi har lidd døden i kjødet, for vi går hjem til Herren. Fil. 1, 21—23. Da er vi ikke døde, men lever for Gud. Døden har heller ikke mere makt over oss. «Om noen holder mitt ord, skal han aldri i evighet se døden.» Joh. 8, 51. «Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.» Joh. 11, 26.

Svært få er interessert i Kristi lidelsessamfunn for å bli gjort lik med ham i hans død, nettopp av den grunn at de ikke har interesse av seier over synden. De har bare interesse av tilgivelse for synd, og derfor taler de bare om Jesu død på Golgata for den ugudelige.

Lykkelige er de som kan se den nye veien Jesus har innvidd gjennom kjødet, og ved hans oppstandelseskraft er villig til å lide i kjødet for å bli ferdig med synden. De kan leve etter Guds vilje den tid de fremdeles skal være i kjødet. 1. Pet. 4, 1—2. De har også Åndens samfunn og er ett, likesom Faderen og Sønnen er ett. Joh. 17, 20—21.