Guds visdom, den skjulte

Guds visdom, den skjulte

«Dog, visdom taler vi blant de fullkomne, men en visdom som ikke tilhører denne verden eller denne verdens herrer, de som forgår, men som en hemmelighet taler vi Guds visdom, den skjulte, som Gud fra evighet av har forut bestemt til vår herlighet.» V. 7.

«Mesterskap i tale» og «visdoms overtalende ord» tilhører «denne verdens herrer». Mesterskap i tale øver man seg i, eller lærer man seg for å få ære og makt. Visdoms overtalende ord kommer en til ved studier, og da henvender man seg til det «naturlige menneskes» fornuft. Men for Paulus dreide det seg om selve livet, ikke bare om kunnskap. Derfor talte han i Ånds og krafts bevis, idet han anbefalte seg «til alle menneskers samvittighet for Guds åsyn». Det dreide seg om at de måtte skue Herrens herlighet og bli «forvandlet til det samme billede fra herlighet til herlighet.» 2. Kor. 3, 18 og 4, 1—2.

Den skjulte visdom som er bestemt til vår herlighet, til å forvandle oss til det samme billede som vår Herre Jesus, var den visdom som Jesus levet etter i sitt kjøds dager, og som gjorde at Gud opphøyet ham og gav ham et navn over alle navn. Fil. 2, 5—11.

Ja, hva var det for en visdom, som var så skjult for denne verdens herrer? Jo, det var å ta en tjeners skikkelse på seg og så fornedre seg. Denne visdom førte Jesus til oppstandelsen fra de døde, og til at Gud opphøyet ham og gav ham et navn som er over alle navn. Det var en helt ny vei å gå for å få det største navn.

Denne visdom er fra evighet av bestemt til vår herlighet. Derfor lyder formaningen: «La dette sinn være i eder, som og var i Kristus Jesus.» De som har dette sinn, er fullkomne — er hans disipler. De er ikke fullendte. Det skal de bli ved å leve i den visdom. Ingen andre enn de som er fullkomne — har Kristi sinn — kan motta denne visdom. «Et naturlig menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til, for det er ham en dårskap, og han kan ikke kjenne det, for det dømmes åndelig.» Og Paulus sier videre: «Men vi har Kristi sinn.»

En kan ikke bli åndelig uten ved å ha Kristi sinn, så en kan høre og vandre i den visdom å fornedre seg.

All synd kommer egentlig på grunn av hovmot. Derfor tåler en ikke å lide urett, og en blir hissig og vred når det går en imot osv. Derfor lot hyklerne blåse i basun for seg når de gav almisse. Jesus gir oss den visdom som er skjult for det naturlige menneske, og lærer oss: «Ta eder i vare at I ikke utøver eders rettferdighet for menneskenes øyne, for å sees av dem — forat din almisse kan være i lønndom, og din Fader, som ser i lønndom, han skal lønne deg i det åpenbare.» Videre lærer han oss den visdom å søke Guds rike og hans rettferdighet først. Da skal vi få alt det jordiske vi trenger, i tilgift, så vi kan leve uten bekymringer. I sannhet en vidunderlig visdom. Likeså at vi skal elske våre fiender og velsigne dem som forbanner oss, og at det å synde er meget farligere enn å miste øyet eller et lem på legemet. Slik leser vi i bergprekenen om den visdom, «den skjulte som Gud fra evighet av har forut bestemt til vår herlighet.» Og i denne visdom er Jesus blitt oss en forløper. Han er et eksempel på hvordan det går når vi lever i den visdom. Hebr. 6, 18—20.

Om denne visdom taler vi blant hverandre, vi som er fullkomne — vi som har Kristi sinn. Og ved denne visdom vinner vi «frelsen i Kristus Jesus med evig herlighet». 2. Tim. 2, 10. 2. Tess. 2, 13—14.