Dette er kjærligheten

«Ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.»

«Vi elsker fordi han elsket oss først.» «For den som ikke elsker sin bror, som han har sett, hvorledes kan han elske Gud, som han ikke har sett?» «Og i broderkjærligheten kjærlighet til alle.» 2. Pet. 1, 7.

Vår kjærlighet til Gud er ikke større enn vår kjærlighet til våre medmennesker. De som lever på dyrisk vis etter driftene i legemet, kaller hor og utukt for kjærlighet og elskov. Og de som lever på menneskelig vis — som sjeliske mennesker — de elsker sine medmennesker i forhold til hvordan disse er imot dem. Men guddommelig kjærlighet forandres ikke etter forholdene eller etter hvordan andre er imot en. «I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss.»

Vårt åndelige liv er stadig i utvikling, og vi skal bli «rotfestet og grunnfestet i kjærlighet.» Da kan vi «fatte med alle de hellige hva bredde og lengde og dybde og høyde der er, og kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap, forat I kan fylles til all Guds fylde.» Ef. 3, 16—19.

Jesus bar all verdens synd. Bredden og lengden og dybden og høyden av Kristi kjærlighet er så stor at all verdens synd druknet der, og han er soning for all verdens synd. 1. Joh. 2, 2. Er vi grunnfestet i kjærligheten, kommer vi ved livets tilskikkelser mer og mer til forståelse av det kubikkrom Kristi kjærlighet har. Da blir det som Paulus hadde det: «Om jeg enn elskes dess mindre av eder jo mere jeg elsker eder.» 2. Kor. 12, 15.

Her ser vi at forholdene øker kjærligheten. Men de som ikke er grunnfestet i kjærligheten, de faller ut av kjærligheten i livets vanskeligheter og må hjelpes til rette som små barn i Kristus. De som ikke lar seg hjelpe tilrette, blir blant dem: «Og fordi urettferdigheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kold hos de fleste.» Matt. 24, 12.

Kjærligheten, den enten sørger eller den gleder seg. «Og jeg skal komme til å sørge over mange av dem som før har syndet og ikke har omvendt seg . . .» 2. Kor. 12, 21. «For hva takk kan vi gi Gud til vederlag for eder, for all den glede som vi har over eder for vår Guds åsyn.» 1. Tess. 3, 7—10.

Det beviset som Johannes gir oss om vi blir i kjærligheten, er om vi blir i Gud, og Gud blir i oss. Det er også lett for oss å kjenne i våre hjerter om vi tenker på vårt eget beste eller på den andres beste. Det står om Jesus: «Da han alltid lever til å gå i forbønn for dem.» Hebr. 7, 25. Er vi i kjærligheten, er vi i Gud, og da har vi det slik i vår ånd at vi er sammen med Jesus i forbønnens tjeneste. Den som er bitter og tar anstøt, er langt, langt vekk fra det. På dette er det lett å forstå om vi er i Gud og Gud i oss.

«Og vi har kjent og trodd den kjærlighet som Gud har til oss.» Jesus kom full av nåde og sannhet. Først tilgir han og velsigner. Da kjenner vi den kjærlighet som Gud har til oss. Men når vi da er blitt barn som han tar seg av, da må vi elske sannheten — tukten — for å utvikles. «All tukt synes vel, mens den står på, ikke å være til glede, men til sorg.» Men fordi vi har kjent hans kjærlighet, er vi også istand til å tro at tukten, ja til og med hudstrykning, også er kjærlighet. «Men siden gir den dem som derved er blitt oppøvd, rettferdighets salige frukt.» Hebr. 12, 6—11.

Som Guds tjenere må også vi forstå å gi menneskene så meget nåde, tross deres synder og vranghet, at de er istand til å «kjenne» den kjærlighet vi har til dem. Da kan vi også ved tukten hjelpe dem frem til frelse og vekst i Kristus.