Korsets anstøt

Korsets anstøt

«Men jeg, brødre — hvis jeg ennu forkynner omskjærelse, hvorfor forfølges jeg da ennu? Da er korsets anstøt gjort til intet.» Paulus var redd for det.

Korsets anstøt er at vi er helt igjennom udugelige til det gode, og kommer derfor til den erkjennelse: «Jeg derimot er kjødelig, solgt under synden.» Rom. 7, 14. Da er vi istand til å hate vårt eget liv, og begynner å elske korset.

«Atter vidner jeg for hvert menneske som lar seg omskjære, at han er skyldig å holde hele loven. I er skilt fra Kristus, I som vil rettferdiggjøres ved loven, I er falt ut av nåden.»

Menneskene er svært opptatt med å prestere noe, enten de er uomvendte eller omvendte. De vil ha noe de kan sette sin lit til etter kjødet, noe de kan rose seg av. Fil. 3, 3—4. Korset gjør ende på alt dette, derfor er korset et anstøt for jøder (og likeså for religiøse), og for hedninger en dårskap.

«For vi er de omskårne, vi som tjener Gud i hans Ånd og roser oss i Kristus Jesus og ikke setter vår lit til kjød.»

«Og jeg, da jeg kom til eder, brødre, kom jeg ikke med mesterskap i tale eller i visdom og forkynte eder Guds vidnesbyrd, for jeg ville ikke vite noe annet iblant eder uten Jesus Kristus og ham korsfestet.» 1. Kor. 2, 1—2. Det innebar at også vi er korsfestet, for vi er døpt til hans død. 2. Kor. 5, 15. Rom. 6, 3. Gal. 6, 14.

Paulus kunne vel ha kommet med mesterskap i tale og med visdoms overtalende ord, men da ville det komme frem hva han var etter kjødet, og korsets anstøt ble til intet. Vi ser og hører hvorledes predikanter bruker all sin begavelse i veltalenhet og skrift for å gjøre evangeliet så tiltrekkende som mulig. De kan tale om korset og selvfornektelse, om Paulus’ offersinn og Jesu fornedrelse, og bruke bilder så slående at tusener tiltrekkes av deres mesterskap i tale. De tar psykologien til hjelp for å få vekkelse. Også i personlig sjelesorg benytter de psykologien, og binder sjelene til seg selv istedenfor å føre dem til hodet, Kristus. De skriver bøker om bibelske personers vandring i tro, og hva Gud brukte dem til, slik at de selv blir beundret som talere og forfattere. Menneskene nyter deres begavelse, og kommer aldri til korsets anstøt og Kristi død. De kan nok bygge store religiøse partier, men ikke Kristi legeme, som er menigheten.

Når en hater sitt eget liv, da dør en også bort fra det å skulle gjøre et «nummer», det å ta seg ut. Da kan en ved forkynnelsens dårskap frelse dem som tror, men aldri ved mesterskap i tale. 1. Kor. 1. 21—24. Ved korsets anstøt får en skilt ut de oppriktige — de som har et himmelsk kall. Hebr. 3, 1. Bare de kan bygges opp til Kristi legeme. De roser seg i Kristus, og hva de er, er de blitt til ved nåden i Kristus. Det blir slutt med å beundre hverandre etter kjødet, eller forakte hverandre etter kjødet, men vi blir ett i Kristi Ånd og med Kristus som hode. Ef. 4, 15—16. 2. Kor. 5, 16—17.