Guds ord

I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noget blitt til av alt som er blitt til. I ham var liv, og livet var menneskenes lys. Og lyset skinner i mørket, og mørket tok ikke imot det. Johs. ev. 1, 1—5.

Ordet er Kristus. Han var i begynnelsen hos Gud og var Gud. I ham var liv, og livet var menneskenes lys. Derfor kunne Jesus si: Før Abraham er jeg. Helt fra Adam og Evas dager og ned igjennem tidene helt til døperen Johannes var Ordet menneskenes lys. Det var et lys som kom til menneskene utenfra. Menneskene var i mørke og tok ikke imot Ordet, så det kunne komme inn og feste rot i hjerte og sinn. De mest gudfryktige menn og kvinner innrettet sitt liv efter det lys hvormed Kristus belyste dem, for han var jo menneskenes lys. Blant disse gudfryktige mennesker var Noah, Enok, Abraham, Isak og Jakob, profetene og døperen Johannes. Så kommer tidens fylde, da Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. Johannes sier om ham: Og vi så hans herlighet — en herlighet som den en enbåren sønn har fra sin far — full av nåde og sannhet.

Ordet er den skapende kraft. Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til. Og da alt var skapt, kunne Gud si at alt var såre godt. Men så kom ved fallet Satan inn både i mennesket og i hans øvrige skaperverk, så Gud måtte si: Så være da jorden forbannet for din skyld. Denne forbannelse må nu igjen oppheves ved det samme ord, ved Jesu Kristi evangelium. Derfor sier apostelen at det var troens ord han forkynte. Når ordet kommer inn i våre hjerter ved tro, ter det seg virksomt der inne og omskaper oss til nye skapninger i Kristus Jesus. Det blir et skille i oss, idet det som er forbannet hos oss, blir korsfestet på forbannelsens tre, og vår ånd blir levendegjort ved det samme ord av den annen Adam.

I oppstandelsen vil skapningen, som var kommet under forbannelsen ved menneskets fall, bli frigjort til Guds barns herlighets frihet. Rom. 8, 21. Når nu Guds overveldende makt viser seg tydelig i hans skaperverk, er det da ikke bare pure vantro å tenke som så at Gud ikke makter å sende sin sønn i syndig kjøds lignelse og for syndens skyld for å fordømme synden i kjødet, for å få frigjort mennesket efter ånden. Jesus kom ikke i syndig kjød, for han gjorde aldri synd, men han hadde opptatt menneskeslekten i sitt kjød, eftersom han var født av Jomfru Maria, og ved sitt liv og sin gudsfrykt førte han hele menneskets fall til korset, hvor han drepte fiendskapet, for det var kvinnens sæd som knuste slangens hode.

Alle mennesker har syndet og fattes Guds ære, og dersom vi sier vi ikke har syndet, gjør vi ham til en løgner. Altså har alle mennesker syndig kjød, men det hadde ikke Kristus. Han hadde syndig kjøds lignelse. Synden kunde aldri bli fordømt i syndig kjød, men i lignelsen av syndig kjød blev den fordømt. Og blev synden fordømt i denne «lignelse», da måtte selvfølgelig synden være der. Serafslangene kan sies å ha syndig kjød, for de bet menneskene så de døde ved deres gift. Men kobberslangen bet ingen, den var serafslangens lignelse. Når Israels barn var bitt av slangene (syndig kjød), så kunne de se opp til kobberslangen (syndig kjøds lignelse) og bli i live, fordi syndegiften var fordømt i denne slange.

Ved tro forstår vi alt dette. Men ordet ble dem til ingen nytte, fordi det ved troen ikke smeltet sammen med dem som hørte det, og så forfølger disse giftige slanger og biter efter dem som ved tro ser opp til kobberslangen, for om mulig å få tatt livet av dem. Dog Gud være takk, den rettferdige ved tro skal han leve.