«Denne Frelse.»

Denne frelse var «sjelenes frelse». «Om denne frelse var det profetene gransket og ransaket, de som spådde om den nåde som I skulle få.» «Det ble dem åpenbaret at de ikke tjente seg selv, men oss, med dette som nu er blitt kunngjort ved dem som har forkynt eder evangeliet ved den Hellige Ånd.»

I vår sjel er vår vilje, våre 5 sanser — vår fornuft. Min sjel er min personlighet, og jeg kan bruke min vilje og mine sanser til å gjøre kjødets og tankenes vilje, og på den måten døde min samvittighet til stor fordervelse for meg selv og andre. Ef. 2, 1—3.

Men jeg kan også bruke min vilje og mine sanser til å styrke min samvittighet — det jeg forstår er godt. Det blir til stor jordisk velsignelse for meg selv og andre. Skal jeg kunne kalle meg for kristen, må jeg avholde meg «fra de kjødelige lyster som strider mot sjelen,» så vår ferd iblant hedningene er god, for de forstår også at kjødets gjerninger som er åpenbare, strider imot Guds bud. 1. Pet. 2, 11—12. Gal. 5, 19—21. Denne frelse og nåde kunne de få ved loven, og det er den rettferdighet som Paulus kaller «min rettferdighet». Fil. 3, 9. Den er på et menneskelig plan, og iblant slike religiøse mennesker er det en stadig diskusjon om hva som er synd og ikke synd. Noen er strengere enn andre.

Men Jesus er «troens opphavsmann og fullender». Han levde ikke etter sin fornuft og vilje som Menneskesønn. Han innvidde en ny og levende vei gjennom forhenget, det er hans kjød. Hebr. 10, 20. På den veien måtte han gå i tro, for det var Gud som fordømte synden i kjødet. Da ble lovens krav oppfylt som sier: «Du skal ikke begjære.» Rom. 7, 7 og 8, 3—4. Veien er innvidd for at vi skal følge ham etter. Dette blir en vandring i tro og ikke etter min fornuft. Dette skillet kommer klart frem i Jesu bergpreken. Matt. 5, 6 og 7. Der gjør han skille mellom hva som var sagt til de gamle, det som en kunne forstå med sin fornuft, og det som Jesus selv sa, det liv som en måtte gå inn i ved tro. Det første var menneskelig, men det Jesus sa, var guddommelig. Veien førte til å være fullkommen, likesom vår himmelske Fader er fullkommen. Matt. 5, 48.

Under loven var det ikke tale om å være født på ny, men skal vi gå på den nye og levende vei, må vi fødes på ny og få den Hellige Ånd som veileder, istedenfor vår fornuft. 1. Pet. 1, 3. Gal. 3, 13—14. Joh. 16, 13.

«For Guds ord er levende og kraftig og skarpere enn noe tveegget sverd og trenger igjennom, inntil det kløver sjel og ånd, ledemod og marg, og dømmer hjertets tanker og råd.» Hebr. 4, 12.

Hjertets tanker og råd kommer fra vår sjel — fornuft, og vår ånd er bundet til den. Derfor hører en at det stadig blir sagt: Du kan da forstå, du må da bruke din fornuft. — Men er vi født på ny, gir vi opp vår vilje og vår fornuft. Vi tar imot Ordet, f. eks.: «Elsk eders fiender, velsign dem som forbanner eder, gjør vel imot dem som hater eder, og bed for dem som forfølger eder.» Matt. 5, 44. Det løser vår ånd ut fra sjelen. Ved tro går jeg inn i Ordet og får åndelig sans. Ved lydighet mot Ordet får jeg mine sanser oppøvd til å skille mellom godt og ondt. Hebr. 5, 14. På den måten blir jeg en åndelig personlighet som kan bedømme forholdene åndelig. 1. Kor. 14, 16. Sjelen frelses ut ifra det jordiske som skal rystes og forgå, og vi får arvelodd blant de hellige i lyset i det riket som ikke skal rystes. Hebr. 12, 27—29. Ef. 1, 18. Vi blir gjort skikket til den arven. Kol. 1, 12.

«Denne frelse» gjør at vi som var av jorden, jordisk, likesom det første menneske, blir himmelsk likesom det annet menneske, som er av himmelen, og vi skal bære den himmelskes billede. 1. Kor. 15, 45—49.