Stevnereferat: Sommer 1974

Sommerstevnet 1974.

Skulle man sette en overskrift over dette stevne, så ville det bli: Kjærlighetsvekkelse. Ja, vekkelse var det på høyeste plan. Ettersom vi ser dagen nærme seg, skal vi enn mere komme sammen og oppgløde hverandre til kjærlighet og gode gjerninger. Hebr. 10, 24—25. Gjerninger som ikke er fremdrevet av Kristi kjærlighet, er døde gjerninger. «Kjærligheten tvinger meg», sa Paulus. Den er som solen som lyser, varmer og smelter.

Br. Aslaksen formante oss til å utvide våre hjerter, så Kristi kjærlighet kunne få rikelig rom. Han rettet spørsmålet: Hvem har tatt ordet: «Jag etter kjærligheten», alvorlig? Jesus vil ikke bare tilgi oss vår synd, men han vil gjøre oss til sine sanne brødre med det samme liv, fremdrevet ved den samme kjærlighet. Uten denne kjærlighet er vi intet, samme hva vi finner på av gode gjerninger.

Mange beklager seg over sine lidelser, men hva har ikke Jesus i kjærlighet til oss lidt gjennom hele sitt liv, og ble tilslutt spikret på et kors. Nå går han i forbønn for oss. Han elsker oss, har medynk med oss, og vi kan få all hjelp ved nådens trone til å leve et seirende og lykkelig liv.

Jesus elsket oss først, og det mens vi enda var syndere. Likesom Jesus elsket oss, er vi skyldige til å elske hverandre. Vi kan være opptatt med at andre skal elske oss, men kjærligheten har ingen krav. Den elsker, ofrer og gir uten å sette grenser. Den søker ikke sitt eget. Det er en velstand uten like i dag, og man nyter livet i fulle drag. Jesus hadde ikke det han kunne helle sitt hode til.

«Likesom også jeg i alt streber å tekkes alle og ikke tenker på mitt eget gagn, men på de manges, at de må bli frelst. Bli mine etterfølgere, likesom jeg etterfølger Kristus!» 1. Kor. 10, 33—34.

For ikke å være til anstøt strebet Paulus etter å tekkes alle de andre lemmene på Kristi legeme, og til en viss grad også andre personer. På svensk står det: «Vær som jeg, jeg føyer meg etter alle!» Det eneste man ikke kan føye seg etter, er åpenbar synd, det å gjøre synd.

Kjærligheten, ydmykheten og langmodigheten, og at man holder ut i lidelsene, gjør at man kan bevare Åndens enhet i fredens bånd. Vi må omgås alle slik at de kjenner seg fri, elsket og anerkjent, så de kan trives, og derved vokse en sann vekst, eller forbli iblant oss inntil det kan bli slik. Den såre store apostel ydmyket seg blant korintierne, og formaner oss til å etterfølge ham just i dette. Hvor mye har vi i alt strebet etter dette? Må alle kjenne at vi elsker dem inderlig av hjertet slik som de er.

Midt i det at Paulus var full av kjærlighet, var han redd for å være for hård. 2. Kor. 2, 4—5. Det er så lett å være opptatt med det som ikke er som det skal være, istedenfor å elske.

«Men Gud være takk som alltid lar oss vinne seier i Kristus og ved oss åpenbarer sin kunnskaps duft på hvert sted.» V. 14. Hele vårt liv blir et kjærlighetens triumftog. Kjærligheten lukter vidunderlig og smaker ekstra godt.

I 1. Kor. 13 leser vi om kjærligheten at den er slik og er slik. La oss prøve oss om det stemmer på vårt liv. Bl. a. søker den ikke sitt eget og gjemmer ikke på det onde. V. 5. De fleste husker godt både dette og hint i årevis tilbake. «Tilgi kan jeg, men glemme det kan jeg ikke,» sier enkelte. Men da glemmer heller ikke Jesus våre synder. «Forlat oss vår skyld, som vi forlater våre skyldnere.» Jesus har kastet våre synder i forglemmelsens hav, på betingelse av at vi gjør det samme overfor våre skyldnere. Den som ikke elsker, blir i døden. Kjennetegnet på at vi er gått over fra døden til livet, er at vi elsker brødrene.

Vi skal vise kjærlighet og godhet mot hverandre. Vi kjenner kanskje at kjærligheten banker varmt i vårt hjerte for ektefelle, barn, brødre og søstre. Men hva hjelper det, når de ikke får kjenne denne varme i gode ord og gjerninger. I begravelsen er det kanskje svært lett å gi uttrykk for ektefellens mangesidige dyder, men hvorfor er det så vanskelig å få sagt det mens en lever? Kjærligheten gir utløsning for alt det gode som bor i hjertet. Det blir lett å velsigne hverandre med gode og takknemlige ord og med gaver. Jeg ønsker at I skal være vise til det gode og rene for det onde, sier Paulus i Rom. 16, 19.

«Ingen har noensinne sett Gud. Dersom vi elsker hverandre, blir Gud i oss, og kjærligheten til ham er blitt fullkommen i oss.» 1. Joh. 4, 12. Om vi sier at vi elsker Jesus, så godtar han ikke denne kjærlighet uten i forhold til det vi elsker hverandre. «Den som har mine bud og holder dem, han er den som elsker meg», sa Jesus. Joh. 14, 21. Kjennetegnet på at vi er Jesu disipler, er at vi har innbyrdes kjærlighet. Joh. 13, 35.

«Den som sier at han er i lyset, og som hater sin bror, han er ennu i mørket.» 1. Joh. 2, 9. Den fullkomne motsetning til kjærligheten er hat, og det som mangler i kjærligheten, er hat. Men det er vanskelig å erkjenne at man hater. Det høres penere ut at man har noe imot hverandre. Men forstår vi det store alvor ved å hate, og erkjenner, så kan det bli til stor frelse.

Peter trodde vel han tok hardt i når han ville tilgi syv ganger om dagen. Men Jesus sa til ham: «Ikke syv ganger, men sytti ganger syv ganger.» Matt. 18, 21—22. Vi skal tilgi av et fullt hjerte og ubegrenset. Denne kjærlighet vil Kristus utøse i våre hjerter ved den Hellige Ånd, når vi søker den oppriktig av hele vårt hjerte. Det er herlig å kjenne seg fri og lykkelig ved at vi glemmer og tilgir.

«Jeg står i gjeld både til grekere og til barbarer, både til vise og uvise.» Rom. 1, 14. Dette var grunnforståelsen til Paulus etter selv å ha smakt Guds kjærlighet. En forståelse og ydmykhet som drev ham til å elske alle mennesker slik som de var. En som står i gjeld, er urettferdig om han ikke betaler sin gjeld. Den som er tilgitt meget, elsker meget.

Det er lett for mange å elske dem som er langt borte, men vanskelig å elske dem man daglig omgås. Kjærligheten er praktisk og er virksom der den er.

Enhver far og mor har et område hvor de kan utføre en omsorgsfull hyrdetjeneste. Det trenges varme i vårt hjem og varme i menigheten. Vi skal også regne menighetens barn for våre barn. Det blir mine brødre og mine barn. Det blir da i salvelse vi tjener.

Paulus fikk rik inngang i tessalonikernes hjerter, fordi han var mild iblant dem, likesom en mor som varmer sine barn ved sitt bryst. I 1. Tess. 2, 8 skriver han: «Således ville vi gjerne i inderlig kjærlighet til eder gi eder ikke bare Guds evangelium, men og vårt eget liv, fordi I var blitt oss kjære.»

«Det er et troverdig ord: Om noen attrår et tilsyns-embede, da har han lyst til en god gjerning.» 1. Tim. 3, 1. Motivet må være sann omsorg for fårene og lammene, en omsorg og kjærlighet som ikke tenker på å behage seg selv, men søker de andres beste. En slik bror har en forskole i å ofre og tjene, likesom David hadde en veldig forskole i å vokte lam og får i troskap, og i å gjengjelde ondt med godt. Gud så til hans hjerte der i det skjulte, og da tiden var inne, ble han salvet til konge. Er du tro, så kan ingen hindre deg i å få den tjeneste Gud har bestemt for deg. Å regne en lederstilling som et rov, er forkastelig.

I den levende Guds menighet er det full frihet til å elske og tjene i Kristi kjærlighet så mye en vil i alle retninger. Alle har en kjærlighets-oppgave der de er, og har rikelig anledning til å tjene. I menigheten er det ikke bare den ledende som har anledning til å bære frem Guds ord, men enhver som har et ord i fra Herren, kan bære det frem til velsignelse og oppbyggelse. La alt hos oss skje i kjærlighet!

Ja, dette var noe av det som kom frem på stevnet, og det hele virket kraftig i hjertene. Det var venner samlet fra tyve forskjellige land, så denne kjærlighetsvekkelse vil gripe kraftig om seg. Skoleferien nedover i Europa er senere i år, så flere ble forhindret i å komme. Også på dette stevnet var det mange ufrelste som omvendte seg.

Vi var samlet ca. 3 500 venner, og med ungdomsstevnet medregnet, ca. 4 000.

Fra Tyskland kom det 303 venner — Nederland 187 — Danmark 192 — Sveits 63 — Sverige 54 — Østerrike 31 — U.S.A. 17 — Canada 15 — Frankrike 28 — Finland 16 — England 10 — Kamerun 2 — Korea 2 — Indonesia 2 — Italia 2 — Belgia 2 — Australia 1 — Jugoslavien 1 — Øst-Tyskland 1.

Menigheten er et stort Guds under i vår tid. I over sytti år har Kristus etterhvert føyet oss sammen i sitt legeme med han selv som hode, uten strid og splid som hele den religiøse verden er full av, uten innskriving i protokoller, uten predikantsystem. Vi er alle brødre, og når vi kommer sammen, så har enhver av oss noe til oppbyggelse. Vi er innskrevet i Livets bok og i hverandres hjerter. I kjærlighet vokser vi i samme sinn og Ånd opp til Kristus som er hodet. Han er det som virker i oss, og gir rikelig nåde og kraft i liv og tjeneste til hans navns ære.

La oss elske broderskapet og frykte for den minste tanke som kan ødelegge dette.