Oversprengningens blod

Oversprengningens blod

«Og til Jesus, mellommann for en ny pakt, og til oversprengningens blod, som taler bedre enn Abels.» Hebr. 12, 24.

«Men Gud viser sin kjærlighet mot oss derved at Kristus døde for oss mens vi ennu var syndere.» Rom. 5, 8. Før han døde, sa han: «Fader, forlat dem! for de vet ikke hva de gjør.» Luk. 23, 34. Jesu blod taler bedre enn Abels. Jesu blod er oversprengningens blod til syndenes forlatelse. I det blod gikk han inn i helligdommen og fant en evig forløsning, og for å åpenbares for Guds åsyn for vår skyld. Hebr. 9, 12 og 24. «Da han alltid lever til å gå i forbønn for dem.» Kap. 7, 25.

«Da vi altså, brødre, i Jesu blod har frimodighet til å gå inn i helligdommen, som han har innvidd oss en ny og levende vei til gjennom forhenget, det er hans kjød.» Hebr. 10, 19—20.

Da Jesus gikk inn i helligdommen, gikk han inn med sitt eget blod, det var oversprengningens blod, for å gå i forbønn for oss. I Jesu blod har vi også frimodighet til å gå inn i helligdommen. Ingen kan gå der inn med noen anklage. Vi har ikke frimodighet til det hvis vi har imot noen. Det er bare forbedere som har frimodighet til å gå inn der. Veien til å komme inn i Jesu blod — oversprengningens blod — går igjennom kjødet. Jesus måtte lide døden i kjødet «for å føre oss frem til Gud.» 1. Pet. 3, 18. Jesus sa: «Den som kommer til meg, vil jeg ingenlunde støte ut, for jeg er kommet ned fra himmelen, ikke for å gjøre min vilje, men for å gjøre hans vilje som har sendt meg». Joh. 6, 37—38. Han var jo etter kjødet kommet av Davids ætt. Rom. 1, 3. Og selvfølgelig kunne han ikke få det kjødet til å elske sine fiender og gjøre vel imot dem som forfulgte ham, slik som han har lært oss. Matt. 5, 44. Nei, han måtte lide døden i kjødet for å bli et ulastelig sonoffer. Hebr. 2, 14.

«Alt dette er av Gud, som forlikte oss med seg selv ved Kristus og gav oss forlikelsens tjeneste.» 2. Kor. 5, 18—20.

Skal vi være sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formante ved oss, «vi ber i Kristi sted: La eder forlike med Gud!» da må også vi gå den nye vei som Jesus innvidde gjennom kjødet. Jesu død må også være virksom i oss, om Jesu liv skal åpenbares i vårt legeme. 2. Kor. 4, 10—11. Stefanus gikk denne vei, og han tilregnet ikke dem som stenet ham, deres synd. Ap. gj. 7, 60. Derfor så han himlene åpne. Han hadde frimodighet til å gå inn i helligdommen, fordi han var i Jesu blod — oversprengningens blod.

Det skal ikke meget til før menneskene får imot hverandre. Derfor er det en stadig strid også blant de religiøse. De kan tale mye om Åndens fylde, men hvis de ikke ved Ånden døder legemets gjerninger — vil de aldri få frimodighet til å gå inn i helligdommen. Rom. 8, 13. Gal. 5, 16. De kjenner ikke den nye og levende vei, og kan ikke stå i Kristi sted og gjøre forlikelsens tjeneste. Sørgeligst er det at mange hører om den «nye og levende vei» og også taler om den, men ikke går den.

Lovet være Gud for alle dem som ved Jesu død åpenbarer Jesu liv, og i Jesu blod har frimodighet til å gå inn i helligdommen som forbedere, og ikke tilregner menneskene deres overtredelser!