Tanker

Guds kraft finnes alltid bakom de krefter som står den iveien. De krefter som står Gud imot, vil ved sin streben etter ytre glans alltid befinne seg på overflaten, mens Guds kraft som en stille uovervinnelig kraft står igjen med realitetene, når motkreftene på ytterflaten har larmet fra seg. Jo nærmere vi kan komme Guds stillhet, desto større Guds kraft og hvile. Streben etter å komme frem ved menneskelige bestrebelser er skritt tilbake, men et stille og hørsomt øre kan finne frem blant larmens barn. Talerstolen er attråverdig hvor uroen i ånden er stor. Bedre derfor å høre få ord av en vismann på et gatehjørne.

Slår du fast noe, da slå det ikke fast i noe som faller. Megen myndighet synes svært sterk, og dog finner man mest av den i kjødets svakhet. Om den blottes, roper dens eiermann om nåde og kjærlighet istedenfor dom. Hvor finner man så vei til fred, når kjød skal forsvares og bevises nåde og kjærlighet langt inn i galskapen? Mon ikke doms og fortærelses ånd ville være en legedom for jubelen i Babel. Hvor finner man Guds lys i dette religiøse dagslys, hvor selvbevisstheten om lys i det mørke som råder, grenser til myndighet?

Tro og lyde vil skaffe deg lys og fiender. Det vil vise deg en banet vei hvorpå alt og alle er veiet og funnet for lett, som ikke ved samme lydighet og tro har tilegnet seg Guds lys og kraft. Satan raser både gjennom venner og fiender, men opp på veien tør han ei. Har du kjent hans anslag? Jo mere Gud bruker et menneske, desto kraftigere blir de sataniske angrep. Men hans angrep er kun basert på en sans som hører mennesket til, derfor vil man ved å være stille for Åndens sans stå rustet til Herrens kriger, endog når motstanderen har brukt opp sine siste krefter.

Når jeg er skrøpelig, er jeg sterk. Det er forbundet med stor selvovervinnelse å tie likeoverfor sin motstander, når må har de rette svar, men ikke den rette tid. Også denne troskap blir lønnet med død for ens eget kjød, mens motstanderen beruser seg i glede over sin seier, som er likeså falsk som det kjød hvori gleden er tilhuse. Men når tiden er inne, ligger svaret for hånden. I dette øyeblikk forsvinner innbildt glede, og kraft viser seg atter å være kraft — uten kjødets medvirken.

Hva som lages til av glede og jubel på de mange forjettelser — uten først å ha gjort Guds vilje og oppfylt betingelsen for å tilegne seg forjettelsene — er som glede over de vakre såpebobler, hvis tilværelse vekker en glede som brister sammen med boblen. Det kalles for forstyrrelse av freden, når man fremviser såpebobler for hva de er. Man ønsker ikke å høre sannheten om såpeboblen — at den brister — og dog brister den for alles øyne, men i glede og håp om at neste boble skal leve evindelig, fortsettes jubelen. Også dette er forfengelighet og higen etter vind. Den derimot som gjør Guds vilje, han blir evindelig.

Hvilket samfunn kan det ikke tilveiebringes på søte ord og smigrende tale, sørgelig bare at sladder, baktalelse og urettferdighet skal bringe denne skjønne såpeboble til å eksplodere. En ny boble må lages. Et annet lokale og andre omstendigheter vil gjøre underverker. Nye predikanter, nytt publikum, ny boble. Hvor herlig den lyser i alle regnbuens farver, der den svever fritt omkring. Jubelen er grenseløs. Hadde bare ikke den stygge fluen satt seg på dens vakre overflate, men nu kom dette, og boblen er dessverre ikke mer, gleden er borte.

Vi formanes til å glede oss i Herren alltid, men denne glede i såpeboblen ble dessverre kortvarig. Men når vil Guds folk våkne såvidt at de begynner å øyne litt av sannheten? Den som sier sannheten, er en fredsforstyrrer og domsbasun. Søvnen er søt, drømmene gleder og styrker. Man har frykt for å våkne opp i den rene virkelighet. Folk som kan forlenge søvnen og gjøre drømmene lysere og flere ansees som Herrens profeter. «Ja, sannelig I er de rette folk, og med eder dør visdommen ut.» Job 12, 2. Deres åndsfedre gjorde ypperlig tjeneste for Baal. Forsåvidt er det intet nytt under solen, bare har de forskjellige folk forskjellige guder. Sannheten om disse ting skal også erkjennes om den skal frigjøre. Men når man lever i det og ikke har kraft til å komme ut av det, så er det fordi man ikke tør høre om det og erkjenne sannheten som den er.

Pilatus spurte engang: Hva er sannhet? men han fikk intet svar. Av hvilken grunn? Periferien innen Kristi husholdning rakk ikke så langt ut i overflaten at han kunne gi svar på slike spørsmål. Den som elsker sannhet, vil finne den. Men den tåles ikke, fordi den blotter og forkaster løgnen og setter alt på plass i sin nakne virkelighet.

Herrens Ånd skal hvile over ham, visdoms og forstands Ånd, råds og styrkes Ånd, Herrens kunnskaps og frykts Ånd. «Jeget» kjenner ikke til frykt, og det føler seg ren, seierrik og sterk midt i de største tåpeligheter. I dette lys, som er mørke, kan «jeg» utføre adskillige heltegjerninger ved målløs berserkergang i en aker, hvor det ikke har hatt møye. Også dette er åndsfortærelse sett i sannhetens lys. Frykts Ånd føler seg frem i kunnskapen, for at visdoms Ånd skal finne en verdig og banet vei. Men hvor frykts Ånd er borte, vil visdoms Ånd ikke la seg se. Føl deg frem i frykts Ånd før du bruker dine krefter, og vil du føre krig, da har du dobbelt grunn til å gjøre det.

Mange har sett på sine krefter og fått nederlag, men Abraham så på kraftløsheten i sitt legeme og på Saras utdødde morsliv, ble sterk i troen og seiret. Krig åpner øynene for ting man ikke før visste.