Jubelår

«Jubelår»

«Herrens Ånd er over meg, fordi han salvet meg til å forkynne evangeliet for fattige . . . blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte i frihet, for å forkynne et velbehagelig år fra Herren.» Luk. 4, 18—19.

Det var det sanne jubelår Jesus kom med. I den gamle pakt skulle et slikt år være for hele folket hvert femtiende år. All gjeld skulle ettergis. Alle treller av Israels folk skulle settes fri. Enhver skulle komme tilbake til sin eiendom. Ingen var noe skyldig, og ingen hadde noen krav. Men det varte bare ett år, og så begynte det gamle opp igjen.

Men det nådens år Jesus kom med, varte hele hans liv, og han lærte oss å elske våre fiender og gjøre vel imot dem som forfølger oss og å tilgi 7 x 70 ganger om dagen. Og han ba for dem som korsfestet ham, at Gud ikke skulle tilregne dem deres synd. For å kunne leve i det jubelåret måtte Jesus ofre seg selv i kraft av en evig Ånd. Hebr. 9, 14.

Jesus kom ikke med dette jubelår bare for at han selv skulle leve i det. Han sendte den samme Ånd, den Hellige Ånd, til verden på pinsedagen. Da ble det anledning for hver den som vil, å følge Jesus inn i jubelåret. Det jubelåret — nådens år — varer til opprykkelsen. Es. 61, 2. Hver den som vil, kan komme til Jesus og få sine synder tilgitt hvis han vil tilgi sine skyldnere. Matt. 6, 14—15. Da blir det jubelår.

Det er en kolossal forløsning å bli forlikt med Gud og få sine synder tilgitt. Men holder en fast på andres synder, blir det intet jubelår. Det lærer vi av Jesu lignelse i Matt. 18, 23—35.

I menigheten er vi døpt med én Ånd til å være ett legeme. 1. Kor. 12, 13. Lar vi oss drive av Ånden, er vi Guds barn og lever i dette «nådens år». Rom. 8, 14. I menigheten vandrer vi i lyset og har samfunn med hverandre. 1. Joh. 1, 7. På grunn av at vi er så forskjellige, kan det bli meget å tåle og meget å tilgi, men som Guds utvalgte, ofres vi i kraft av Jesu Kristi Ånd og ikleder oss inderlig barmhjertighet osv., så vi tilgir hverandre som Kristus har tilgitt oss. Da råder også Kristi fred i våre hjerter, og vi er takknemlige i ett legeme. Kol. 3, 11—15. Da lever vi i det jubelåret som vi leser om i 16. v.

Men har vi imot noen utenfor menigheten, har vi heller ikke jubelår. Når vi lever i broderkjærligheten, har vi også kjærlighet til alle. 2. Pet. 1, 7. Da har vi «jubelår» i menigheten, i familielivet, på arbeidsplassen og over alt. Nå er døren åpen for den enkelte som har øre å høre med, til å komme inn i dette herlige Kristi liv, og når Kristus, vårt liv, åpenbares, da skal også vi åpenbares sammen med ham. Kol. 3, 4. Hele skapningen venter på denne åpenbarelse. Rom. 8, 19. Da skal også den frigjøres fra forgjengelighetens trelldom. Da kommer tusenårsriket — jubelåret for hele jorden, og forbannelsen ved Adams fall blir opphevet. Alt kommer i velsignelse ved åpenbarelsen av Jesus og hans brud.