Stevnereferat: Påske 1974

Påskestevnet 1974

Gud velsigner våre stevner rikelig år etter år, og mange var det som sa at de aldri hadde fått så mye godt ut av noe stevne som dette. Ja, slik blir det hver gang når man har den rette mottagelighet i sitt hjerte.

Vi var samlet ca. 2 300 venner fra mange land. Fra Danmark 79, Sverige 31, Finland 29, Nederland 112, Tyskland 99, Sveits 65, Frankrike 11, Canada 2, Syd-Afrika 2, England 1, Østerrike 1.

Følgende er et kort utdrag fra flere brødres vitnesbyrd på stevnet:

Det er vanligvis en stor overfladiskhet når det gjelder å ta Guds ord nøyaktig og alvorlig. Det er liten frykt for ikke å holde livets ord. Paulus jaget etter å nå det fullkomne på alle områder. I dette løp og jag åpenbares den rette kjærlighet til Kristus. Paulus ville bli Kristus så lik som mulig og han arbeidet utrettelig forat Kristus kunne vinne skikkelse i dem han arbeidet med.

Det er alminnelig i den religiøse verden å tro at ingen kan holde bergprekenen. Men forkaster man Jesu ord, så forkaster man også Jesus selv. En er da antikristelig.

På slutten av bergprekenen sier Jesus: «Derfor, hver den som hører disse mine ord og gjør etter dem, han blir lik en forstandig mann, som bygget sitt hus på fjell.» Matt. 7, 24. «Disse mine ord» er altså bergprekenen. Ved den blir vi løftet opp på «fjellet» på høy og hellig grunn. Hverken storm eller regnskyll formår å slå det huset omkull.

Jesus talte med stor myndighet og ikke som de skriftlærde. Han begynte med å gjøre og å lære og talte alltid ut fra sitt eget liv. Ap. gj. 1, 1. Apostlene fikk del i det samme liv og talte også med myndighet ut fra dette. Alt annet er bare hø, halm og strå. Det er bare det levende Guds ord som har spireevnen i seg.

Holder vi Jesu ord, så blir hans tanker våre tanker. De er ellers så langt fra oss som himmelen er over jorden.

Jesus samlet sine disipler om seg da han holdt bergprekenen. Denne tale er ikke for vanlige religiøse. En disippel har oppgitt alt. Han er kommet til Mesteren for å lære og bli som han. Bergprekenen er for de fattige i ånden, for de som sørger, for de saktmodige og for de som hungrer og tørster etter rettferdighet.

I Matt. 5, 9 står det: «Salige er de fredsommelige, for de skal kalles Guds barn.» Vi var før av ufredsætten. Å lage spetakkel om jordiske ting er dårskap. Vi kan ikke samtidig elske Gud og mammon. Elsker vi verden og tingene i verden, da er kjærligheten til Faderen ikke i oss. I overskriften over bergprekenen står det: «Jesu bergpreken, Jesu disipler, gudsrikets borgeres rette sinn og salige lønn, 1—12. Jesu disipler som jordens salt og verdens lys, 13—16, den oppfyllelse av loven som kreves av gudsrikets borgere. 17—48.» I overskriften over kap. 7 står det bl. a.: «Alene den som ikke bare hører Jesu ord, men gjør etter det, skal bli stående i dommen.»

I den gamle pakt hvilte fordømmelsen over den som slo ihjel og bedrev hor, men i den nye pakt hviler fordømmelsen over oss, når vi hater vår bror og begjærer en kvinne. I den nye pakt kan vi få hvile ved at døden går over begjæret. Vi får da ikke bare del i vannets vitnesbyrd men også i Åndens og blodets. Søker vi ære av mennesker, er det alltid uro i og omkring vår person.

Kan vi få gjort noe og gitt noe i all stillhet uten at noen får vite det, da har vi gjort et godt kupp, for da har vi det til gode. Det er i himmelen vi skal samle skatter. Vi må ha den innstilling at vi hadde ikke noe med oss til verden og skal ikke ha noe med oss ut av verden.

Prost Wetterlund i Sverige sa at man vanligvis bare beholdt et halvt vers av bergprekenen: «Forlat oss vår skyld» og alt det andre sender de til Sinai som ugjørlig.

«Et nytt bud gir jeg eder, at I skal elske hverandre, likesom jeg har elsket eder, skal også I elske hverandre.» Joh. 13, 34. Det gamle var at vi skulle elske vår neste som oss selv. Det var jo et sterkt bud, men det nye er langt sterkere. De fleste elsker ikke sin neste som seg selv. Vi innbys nå ved det nye å elske hverandre likesom Jesus elsket oss. Den sanne kjærlighet utøses i våre hjerter ved den Hellige Ånd. Den gjør alt til oppbyggelse. Den gir. Den tåler alt og bærer omsorg. Den eier alt av det som de andre behøver. Når en blir trett og lei av hverandre, er man langt vekk fra den kjærlighet som Kristus elsket oss med. Jesus elsket først, og det er vi også kalt til, når vi står overfor onde og vrange mennesker. Vi må få nød etter å få en slik kjærlighet, da vi uten den er intet. Vi er skyldige til å elske hverandre. Vi er i stor gjeld, og ved Guds nåde og kraft har vi alle muligheter til å betale. Kan vi ikke elske først, så har vi ikke fått tak i kjærlighetens innerste vesen. Med kjærlighetens sol i vårt hjerte får ingen noen vanskeligheter med oss. Det blir ingen oppgjørsmøter på grunn av oss. Hvor velsignet å ha fått denne sol i sitt hjerte som aldri i evighet skal gå ned. Med denne kan vi alltid arbeide med håp.

I andre bibelovers. og i den engelskgreske og tyskgreske leksikon står det at kjærligheten skal være kokende og ikke bare varm som det vanligvis står. Bare de sterkeste uttrykk passer på kjærligheten. Se brudens kjærlighet i Høysangen 8, 6—7. Den er sterk som døden og dens nidkjærhet er hård som dødsriket. Ut fra denne kjærlighet blir våre gjerninger funnet fullkomne og ikke som hos engelen i Sardes. Åp. 3, 2.

I alle de syv brev til menighetene i Åp. står det skrevet: «Jeg vet om dine gjerninger.» Det står ingen løfter for de som ikke seirer. Alt dreier seg om våre gjerninger og om å seire i smått og stort. Kjærligheten til Gud er at vi holder alle Kristi bud og ikke bare noen få. Den sanne kjærlighet er ubegrenset, men de fleste kommer fort til sin begrensning. Vi formanes til fremfor alle ting å ha inderlig kjærlighet til hverandre, og vi skal oppgløde hverandre til kjærlighet og gode gjerninger.»

I den siste tid skal alle de fare vill som ikke har tatt imot kjærlighet til sannheten. Treet skal kjennes på frukten, og det er ikke nådegaver, tegn og under osv. Fruktene er Kristi dyder. De som ser tegn og under som det store, farer vill.

I den religiøse verden diskuterer man om dette og hint er synd, f. eks. danse, gå på kino osv., men de spør ikke om hva som er menneskelig og om hva som er åndelig. En kan snakke så fornuftig om dette og hint men alt er så menneskelig. En har sitt liv i det sjeliske, og er det noen som rører ved dette liv, blir man opprørt. Enkelte får ikke fred før denne og hin kommer og ber dem om tilgivelse. De åndelige er alltid i hvile, da de på forhånd har tilgitt alt og alle.

Vi skal frelses fra de kjødelige lyster som strider mot sjelen. Disse åpenbare synder, f. eks. vrede, kan sees og høres, og alle ugudelige ser at en synder. Men om en har avlagt alle åpenbare synder, kan en leve på et sjelisk plan. Fornuften er bundet til ens ånd, men her skal sverdet kløve sjel fra ånd. Vi skal leve i tro. Vi må f. eks. ha tro om vi skal springe av fryd, når menneskene lyver alle hånde ondt om oss. Vår ånd og sjel renses, men samtidig fylles man med nytt guddommelig innhold. Før var man begeistret for de synlige ting, men nå taler man med stor begeistring om det som skal leve og bli evig. Ånden og sjelen fylles med nytt herlig innhold og man kan i hellig entusiasme fryde seg i Herren. Denne begeistring fattes hos de fleste.

Vi har all grunn til å fryde oss storlig over at alt det Gud føder frem i oss er evig. Broderskapet er evig og alt hva vi skal arve og dele sammen er evig.

Det er en stor trøst for oss å lese om den veldige forvandling Paulus fikk del i. Når det lykkedes for ham å få del i dette overvettes rike og herlige liv, er det også mulig for oss.

I Ap. gj. 8, 3 står det: «Men Saulus herjet menigheten, og gikk inn i hus etter hus og dro ut både menn og kvinner og lot dem kaste i fengsel.»

Ap. gj. 26, 10: «. . . og når de skulle slåes ihjel, gav jeg min stemme til det, og omkring i alle synagogene tvang jeg dem ofte ved straff til å spotte, og jeg raste enn mere mot dem og forfulgte dem like til de utenlandske byer.» De som hadde sett ham herje, fnyse og rase mot de hellige, ville vel ikke trodd at han skulle bli et forbillede for de som skulle tro. Men når de fikk se den veldige forvandling som skjedde, kunne alle få tro og bli trøstet.

Når vi leser 1. Tess. 2, 7—8 finner vi ikke en gnist igjen i den forhenværende Saulus: «Men vi var milde iblant eder: likesom en mor varmer sine barn ved sitt bryst, således ville vi gjerne i inderlig kjærlighet til eder gi eder ikke bare Guds evangelium, men og vårt eget liv, fordi I var blitt oss kjære.»

2. Kor. 12, 15: «Men jeg vil med glede ofre, ja bli ofret for eders sjeler, om jeg enn elskes dess mindre av eder jo mere jeg elsker eder.» Rom. 9, 3: «For jeg ville ønske at jeg selv var forbannet bort fra Kristus for mine brødre, mine frender etter kjødet.»

Han var full av trøst og glede i all sin trengsel bare de andre kunne ha det godt.

Ja, vi har all grunn til å tro på forvandling, og vi har de største og dyreste løfter om å få del i guddommelig natur. 2. Pet. 1, 4.

Også denne gang var det vekkelse på kveldsmøtene hvor flere gav sitt hjerte til Gud.