Stevnereferat: Sommer 1973

Sommerstevnet 1973

Årene går fort, og vi har allerede fått nåde til å ha mange velsignede stevner på Brunstad i Stokke. Vi trodde at den store sal som rommer ca. to tusen mennesker, skulle greie seg i mange år fremover, men den er blitt alt for liten. Det er satt opp høyttalere rundt om på området, så det var anledning til å høre for alle de ca. fire tusen venner som var samlet.

Til våre stevner kommer det stadig flere utenlandske venner. En særlig glede i år var det at 32 kjære venner fra Polen deltok på stevnet med vidnesbyrd og sang.

Ellers var det fra Syd-Afrika 2, England 23, Kanada 37, U.S.A. 22, Frankrike 18, Jugoslavien 11, Sveits 114, Østerrike 16, Tyskland 224, Belgia 2, Nederland 200, Sverige 61, Danmark 199 og fra Finland 3.

Br. Aslaksen begynte stevnet med å tale om et rent hjerte, og mange brødre fortsatte med å tale velsignet i samme retning. «Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud.» Matt. 5, 8. Det er altså ingen andre som skal se Gud. Mange «troende» mener at de først blir rene av hjertet når de kommer til himmelen, men det er her det skjer ved en levende tro. Hedningene fikk rensede hjerter ved troen. Ap. gj. 15, 9.

Ren av hjertet betyr avleggelse og renselse fra all bevisst synd. Tankene og gjerningene blir rene. Dersom ingen kunne bli ren av hjertet, så ville heller ingen se Gud.

Hjertet skal ikke på noen måte være delt mellom verden og Gud. Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende. Jak. 4, 4. — Dersom en ikke alltid kan være glad og takknemlig, så er det noe urent i hjertet.

Job sier i kap. 14, 4: «Kunne det bare komme en ren av en uren! Ikke én!» Jeremias sier i kap. 13, 23: «Kan en morian omskifte sin hud, eller en leopard sine flekker?»

Før Kristus var alle urene, og fra en uren kunne det ikke komme en ren. Likesom en morian og leoparden må beholde huden og flekkene, så har menneskene måttet beholde sin natur. Men Jesus bevarte alltid sitt hjerte rent. Han var ren i tanker, ord og gjerninger, og fra denne rene er det født mange rene. Flekkene kommer bort, og vi får en ny, guddommelig natur. 2. Pet. 1, 4. Det som er født av Gud, seirer over verden. 1. Joh. 5, 4. «Vi vet at hver den som er født av Gud, synder ikke . . .» V. 18. Synden får ikke rom i deres sinn eller hjerte. Fristelsene kommer som onde og urene tanker fra vårt kjød, og vil inn i vårt hjerte. Det er ikke synd å bli fristet, men sier vi ja til fristelsen, da gir vi det onde rom i vårt hjerte. Sier vi nei og atter nei, da vinner vi seier, og hjertet bevares rent med salighet, fred og glede. Får vi skikkelig smaken på seierslivet, så vil vi ikke gå tilbake til nederlagslivet for noen pris.

Gud mener det nøyaktig med sitt ord, slik som det står. Hvert livsens ord frelser oss fra enhver synd av det motsatte. De fleste får lite eller ingen ting ut av de Guds ord de leser. Det er bare i samme grad som Guds ord gjør virkning på oss, at det blir oss til frelse. Vi blir frelst og forvandlet i den grad som vi frykter og elsker Gud.

«Rens eders sjeler i lydighet mot sannheten til uskrømtet broderkjærlighet, og elsk hverandre inderlig av hjertet.» Dette står skrevet til dem som er gjenfødt med uforgjengelig sæd, ved Guds ord, som lever og blir. V. 23. Elsker vi Guds ord, slik at vi tar det nøye og er lydige mot sannheten, d.v.s. alle sannheter i Skriften, da virker denne lydighet som et radikalt rensningsmiddel.

Ydmykhet er grobunn for alt det gode, og hovmot for alt det onde. Hovmotsånden protesterer mot allslags underordnelse. Sammen med ikke å ville underordne seg vokser det opp en mengde andre synder. Tenk hvor mye vondt det blir i broderskapet dersom en ikke vil underordne seg under hverandre. Når hustruen underordner seg sin mann, blir hun renset og frelst fra en mengde synder. En mengde uro blir tatt bort fra hjemmet, og hun får Guds velsignelse og velbehag over seg. Hun kan da også uten ord virke slik på sin ufrelste mann at han blir frelst. 1. Pet. 3, 1. Holder vi uryggelig fast ved bekjennelsen av vårt håp, blir vi frelst fra forsakthet og menneskefrykt.

Det er ikke bud på stentavler vi forkynner, men forløsningens budskap fra synden ved nåden. 1. Pet. 1, 10—11 og Rom. 6, 14. Det er ikke spørsmål om det er så og så vanskelig. Ved nåden kan vi leve og herske over synden og rose oss av våre trengsler. Rom. 5, 2—3 og 5, 17. Gud vil gjøre et stort nådens verk i oss, slik at han kan fremstille menigheten for seg i herlighet, uten plett eller rynke eller noe sådant. Ef. 5, 27. Disse rynkene og plettene skal bort nå. Er det noen som peker på en slik rynke eller plett, så er man gjerne en mester til å unnskylde seg. Det er svært vanskelig å se seg selv. En sier kanskje at han eller hun forstår meg ikke, men det er kanskje du som ikke ser deg selv.

Vi skal ha kjærlighet til sannheten. Å ta imot sannheten om syndenes forlatelse kan mange, men vanskeligere kan det være når kona sier: «Den tone du sa dette i, var den fra himmelen?» Det vi sier, skal ikke bare være sant, men det skal være rene toner fra himmelen. Ved ydmykhet tar vi gjerne imot formaning og tilrettevisning, og hører med takknemlighet og glede på hva andre har å si til vårt evige beste.

I Jak. 1, 21 står det formaning til å ta imot det ord som er innplantet i oss. Det er først når vi tar imot ordet, at det blir til frelse.

I Ef. 5, 26 står det at menigheten ble renset ved vannbadet i ordet. Hvor mange ord har vi badet oss i, så vi er blitt skikkelig rene? Tenk på tungens bruk. Vi skal gjøre regnskap for hvert unyttig ord. Når vi tenker på ordet om å gi, så skal vi komme skikkelig ut i dette. Det lønner seg, for den som gir, skal gis. De var alt rene på grunn av de ord han talte til dem. Joh. 15, 3.

Det står flere steder i Skriften at vi skal gi nøye akt på hans ord og nøye holde alle hans befalinger. Dette formaner også Paulus Timoteus til. 1. Tim. 6, 13—14. Det skal være til punkt og prikke. Vi er vant til å være unøyaktige, men vi må frykte for å mishage Gud i det aller minste.

Vi er vant til å spørre om dette og hint er synd. Men vanskeligheten er at man er menneskelig. 1. Kor. 3, 3—4. Det er godt å spørre seg selv om en bare er et naturlig menneske og kjødelig, eller åndelig. Hvordan er det med alltid å være glad? Taler jeg alltid i en god tone? Er vi i Ånden, så skjeller vi ikke igjen når vi blir utskjelt, men viser all godhet og kjærlighet. Er det et menneske som har et vesen som byr deg imot, da er du menneskelig. En har vanskelig for å tåle og fordra sine medmennesker. Er vi i Ånden og tjener i Åndens nye vesen, så er vi rene og lykkelige, og Åndens frukter kommer frem.

Har vi ikke kjærlighet, så er vi intet. 1. Kor. 13, 2. Har dette gjort et stort inntrykk på oss? Det er her tale om å være noe eller intet. Gud er kjærlighet, og vi er kalt til å bli ham lik. Vi blir da kjærlighet. Kjærligheten er bl. a. velvillig. Det er dens vesen, og da er det slik. Kjærligheten gleder seg ved alle Kristi bud. Den blir ikke fornærmet, tar ikke anstøt, tar det ikke ille opp. Den elsker og fordrar alle, samme hvor urimelige og uforskammet de er. Jo ondere de er, jo mere kjærlighet trenger de. — På et amerikansk frim. stod det et billede av en gutt som bar sin lille bror. Under sto det: «Han er ikke tung, han er jo min bror.» Gud elsker alle, men fra alle disse er det få han får gjenkjærlighet av og samfunn med.

«At Kristus må bo ved troen i eders hjerter.» Ef. 3, 17. Det er et veldig sterkt ord at Jesus bor inne i hjertet vårt ved troen. Jesus skal være på vårt hjertes trone. Han skal ha all makt over oss. Tro er full overbevisning om at det er slik. Men hvor mange er det som har hatt det og har det slik?

Kristi legeme sammenføyes og sammenknyttes ved hvert bånd som han gir, og vokser sin vekst som legeme til sin oppbyggelse i kjærlighet, alt etter den virksomhet som er tilmålt hver del især. Ef. 4, 16.

Gud kjenner de utvalgte rundt om på jorden, og som Kristi medarbeidere kan vi ikke ha noen større oppgave enn å være med i dette arbeide å sammenføye og sammenknytte disse ved de bånd som han gir. Dette har lykkes i stor grad iblant oss. Det er sterkere bånd enn alle slags menneskelige organisasjonsbånd.

Vi har tilbøyelighet til å åndeliggjøre alt det vi leser i Skriften. Men Jesus henviser til praktiske gjerninger. Om noen vil ta din kjortel, da la ham også få kappen. Det er vårt forhold til det jordiske som viser hvordan vårt åndelige liv er. Vi ser det klart der hvor Jesus skiller gjetene fra fårene. Matt. 25, 31—46.

Ovenstående er et kort utdrag av flere brødres vidnesbyrd. Om kveldene var det ungdomsmøter med korte og innholdsrike vidnesbyrd av en mengde ungdom, og mange gav sitt hjerte til Gud. Gjennom hele stevnet var det en kraftig vekkelsens Ånd.