Ta imot Ordet

Ta imot Ordet

«Avlegg derfor all urenhet og all levning av ondskap, og ta med saktmodighet imot det ord som er innplantet i eder, og som er mektig til å frelse eders sjeler.» Jak. 1, 21.

Det er ikke til de uomvendte Jakob sender denne formaning, men til de kristne av de tolv stammer, de som er født ved sannhets ord. Jak. 1, 18. Det er sjelens frelse fra alt det menneskelige det gjelder, og det er et svært og langvarig Åndens arbeid. Fil. 2, 12.

Skal det lykkes å få frelst sjelen som er troens endemål, 1. Pet. 1, 9, så må det gås radikalt frem. Det må ikke være noe fnugg av urent en vil beholde. En må som Jesus sier i Luk. 6, 48, «grave dypt ned» til klippen, den rene og faste, og stå der med en renset samvittighet og alt oppgjort. Ut fra den stilling kan en med saktmodighet ta imot det ord som innplantes, og er mektig til å frelse.

Begjærets død er sjelens frelse. En kan ønske seg når en er syk at en blir frisk, og når en er fattig at en blir rik, da skal en bli tilfreds. Så får en det slik, men opplever at det melder seg nye krav, en er ikke tilfreds. Det er ved å ta imot Guds ord, det som er levende og kraftig og skarpere enn noe tveegget sverd, at en kommer til sann hvile. Er en bekymret, uopplagt, og har lyst til å unndra seg, er ordet ikke tatt imot. Peter formaner til å rense sjelen i lydighet mot sannheten, 1. Pet. 1, 22, og det er å praktisere det ord som kløver og skiller og dømmer hjertets tanker og råd. Hebr. 4, 12.

Målet og kallet er å være en førstegrøde av hans skapninger. Jak. 1, 18. Derfor er vi født ved sannhets ord, og fått det innplantet i oss. Beviset for at Ordet er tatt imot, er at en er blitt en ny skapning som trenger næring. En får se seg selv som et elendig menneske, Rom. 7, 24, og holdes derved nede i det lave. En tar seg ivare så den onde ikke rører en, og bønnen og Ordet er blitt et daglig arbeid. Ordet er blitt tatt imot og har fått kløve og skille mellom sjel og ånd. I lignelsen om såmannen, Luk. 8, tok mange imot ordet med glede, men det var bare hos noen ganske få at det bar fullmoden frukt. Det er ikke tungt å ta imot ordet om frelse, når en er trett av synden, men det skal saktmodighet og vedholdenhet til å ta imot ordet om å fornekte seg selv.

I Salme 73, 25 står det: «. . . når jeg har deg, har jeg ikke lyst til noe på jorden.» Det var en usigelig stor og herlig frelse å oppnå i den gamle pakt. David fikk sjelen til å være stille. Hvor velsignede resultater. Og hva kan ikke vi da oppnå i den nye pakt? Jesus uttømte sin sjel og ble til en levendegjørende ånd, og i hans fotspor er vi kalt til å gå.