Et av de største feilgrep

Ett av de største feilgrep

som noen gang er gjort etterat Jesu Kristi verk ble fullbragt, det er at man, uten selv å være oppmerksom på det, egentlig har forkastet følgende særdeles viktige skriftsteder: 1. Pet. 2, 9 — Åp. 1, 6 — 1. Kor. 14, 26 — 1. Kor. 12, 12—27 og 2. Kor. 3, 17. —

«I er et kongelig presteskap», skrev Peter til menigheten. Hvem disse «I» er, det er jo fullkomment tydelig. Det er hver enkelt, hvert lem på Kristi legeme, som jo består av gjenfødte mennesker, slike som lever et nytt liv. —

Å gå på skole, eller universitet, å bli utdannet til «prest», er så fullstendig ubibelsk som det i det hele tatt kan bli. — Det finnes i det hele tatt ikke noe slikt i Bibelen, eller blant de første kristne! —

Men hver enkelt levende kristen er ifølge 1. Pet. 2, 9 en nytestamentlig prest. Alle andre slags prester er derfor menneskeverk. —

Og hva den nye pakts prester skal forkynne, det står tydelig og klart: «Forat I skal forkynne Hans dyder.»

Paulus’ åpenbaring om at alle disse er hverandres lemmer på ett og samme legeme, hvor Han er hodet, er både vidunderlig og tydelige og klare ord. Og vi vet jo at et legeme består av mange lemmer som automatisk tjener hverandre!

1. Kor. 14, 26 er derfor en selvfølgelig livslov for menigheten, som er Kristi legeme på jorden. «Når I kommer sammen, brødre, så har hver av eder», nemlig noe å tjene med, noe til oppbyggelse.

Dette påligger altså alle Kristi lemmer, alle det nye testamentets prester. Det er jammerlig bedrøvelig at dette er så ukjent blant omvendte mennesker. Men grunnen er jo vantro mot nevnte skriftsteder, og ulydighet mot dem, og mangel på å ha levende interesse av Guds ord.

Og hva har man vel gjort med 2. Kor. 3, 17??? — «Hvor Herrens ånd er (rådende), der er frihet». Det finnes jo vanligvis ikke frihet i forsamlingene. Det sørger de såkalte prester og pastorer for.

Ifølge ovennevnte skriftsted, råder altså ikke Herrens Ånd på møtene, hvis ikke lemmene på Kristi legeme har frihet til å utøve sin oppbyggende tjeneste. Selvfølgelig!

For det ble jo da like meningsløst, som om man satte diverse av sitt eget legemes lemmer ut av funksjon!!! —

Alle disse tydelige skriftsteder er — uten at man selv er oppmerksom på det — forkastet så å si alle vegne rundt om i den vide verden, altså nesten uten unntagelse, fra avslutningen av de nytestamentlige menigheters første tid, inntil vår tid! Så trist. —

Men — høylovet være Gud! at det nå lysner mer og mer, rundt om i mange land. —