Stevnereferat: Påske 1973

Påskestevnet

Gud gav oss igjen et meget innholdsrikt og velsignet stevne på Brunstad. Vi var samlet ca. 2 500 venner fra mange land. Fra Danmark kom det 84 venner, England 1, Finland 16, Frankrike 28, Jugoslavien 2, Kanada 3, Nederland 130, Sveits 57, Sverige 32 og Tyskland 111. Ca. 100 venner fra Sveits, Frankrike og Tyskland leide et fly sammen. Tilbakereisen gikk fra Torp flyplass, bare noen få km. fra Brunstad. Ja, Gud gav oss Brunstad i rette tid og på rette sted.

Br. Aslaksen hadde fått en bror til å tegne to menn på store hvitmalte brett. Den ene forestilte Kristus og menigheten slik det skal være etter Guds ord, og den andre som det ikke skal være, men som det i alminnelighet er i den religiøse verden.

Kristus er hodet for menigheten. Som lemmer på Kristi legeme er vi kalt til å være hellige som han er hellig, og seire som han seiret. 1. Pet. 1, 15—16 og Åp. 3, 21. Lemmene skal få del i samme natur, kvalitet som i hodet. 2. Pet. 1, 4. Alt i hodet er rent og fullkomment, og vi er kalt til å vokse opp til denne fullkommenhet og manns modenhet. Ef. 4, 13—16. Tankene skal være rene og hellige. Synet hellig og rent. Ørene hellige og munnen hellig. Det er ingen stiv nakke i Kristi legeme, men den er bøyelig og lett bevegelig.

Hjertet er varmt, mildt, ydmykt, rent og elskende. Alle kjødets gjerninger er avlagt. Kol. 3, 8—9. Fordøyelsen av Guds ord er i orden, og vi får nåde og kraft til å tjene Gud og mennesker av hjertens lyst! Det blir et velsignet liv i troens lydighet, trofasthet og hvile i Gud under alle livets forhold.

«For likesom legemet er ett og har mange lemmer, men alle legemets lemmer, om de enn er mange, dog er ett legeme, således er det også med Kristus, for vi er jo alle døpt med én Ånd til å være ett legeme, enten vi er jøder eller grekere, enten vi er træler eller frie, og vi har alle fått én Ånd å drikke.» 1. Kor. 12, 12—13.

Jesu Ånd er mektig til å forene alleslags mennesker som vil la seg frelse, til en fullkommen enhet i Kristi legeme. Ja bli ett likesom Faderen og Sønnen er ett. Joh. 17, 21—23. Men da må vi alle oppgi vår egen vilje og la oss lede av Kristus vårt hode. Han vil ikke bare tilgi oss våre synder, men vil være herre i våre liv. Han vil lede oss bort fra allslags synd og inn i et rikt og velsignet liv til gagn og glede for oss i tid og evighet. Han vil fylle oss med sin fylde av visdom og godhet og berede oss til å bli hans brud. I dette vårt høyhellige kall har vi all grunn til å glede oss i samfunnet med Kristus i vår vandring i lyset. Det er det samme hvor store syndere vi har vært. Den som er tilgitt mye, elsker mye. Åndens frukt er bl. a. glede og fred, og har vi ikke disse frukter i våre liv, så er det noe i veien. Vi bør jo glede oss storlig, når vår himmelske brudgom har fridd til oss og har gitt oss tilbud om å dele sin arv og evige herlighet med oss.

Kjødet er det samme i alle mennesker på hele jorden, og dermed blir også problemene de samme. Uten Åndens kraft og veiledning blir det stadig nye problemer. Se Kol. 3, 11—17. Greker, jøde, barbar og skyter var vidt forskjellige med forskjellig oppdragelse og måter å ta det på. Sammen med slike går det an å leve i takknemlighet uten å ta anstøt om en ser forskjellige ufullkommenheter. Kjærligheten tror og håper for seg selv og andre at Kristus er mektig til å omskape og forvandle alle som søker ham i sannhet. Det er når problemene kommer at vi trenger inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet og langmodighet. V. 12. «Så I tåler hverandre og tilgir hverandre om noen har klagemål imot noen, som Kristus har tilgitt eder, således og I!» V. 13. Ja, tilgir vi på samme måte, da blir det skikkelig og av hjertet. Den indre fred og glede skal være uforstyrret og uavhengig av en annen person eller ytre forhold.

Vi kan ikke hjelpe andre med å få en liten splint eller et støvkorn ut av deres øye, når vi selv har en stor bjelke eller tømmerstokk i vårt eget. Matt. 7, 3—5. Har du klagemål imot noen, så sitter bjelken i ditt eget øye.

Han som hadde fått tilgitt firti millioner, tok strupetak på han som skyldte ham noen få kroner. Jesus sier at vi skal tilgi sytti ganger syv ganger om dagen, altså ubegrenset. En kan ha vanskeligheter med å tåle sin ektefelle, ikke bare for enkelte ting, men hele personen. Det blir da tungt. Men med rent og godt hjerte og klare øyne kan man elske, tåle og bære med glede. En gjør det lett og godt for seg selv og for dem en er sammen med. En finner så mye som er ros og ære verdt, istedenfor å bebreide og klandre. Når barna leker og det kanskje går noe vilt for seg, dog uten ondskap, så er det som et støvkorn mot at foreldre tukter i vrede.

Har vi Kristi kjærlighet i vårt hjerte, så blir vår arbeidsmark større jo mere negativt vi ser, og vi kan i godhet formane og hjelpe den enkelte frem mot det fullkomne. «Og ham forkynner vi, idet vi formaner hvert menneske og lærer hvert menneske med all visdom for å fremstille hvert menneske fullkomment i Kristus.» Kol. 1, 28.

Når de unge flyr bort fra ungdommens lyster, så flyr de også vekk fra ungdomsproblemene og blir befridd for mye vondt. En syv års gammel gutt kom hjem fra skolen hvor noen hadde vært slemme mot ham. Tok du ikke igjen da, sa hans mor. Nei da hadde vi jo aldri blitt ferdig, sa gutten. Ja, tenk om alle hadde denne visdom.

En kan ikke begripe at den andre ikke kan forstå dette og hint slik som en selv forstår det. Det blir uro og spetakkel ved at alle tar frem sin egen målestokk og dømmer hverandre etter den. Vi må gå til vedkommende og ut fra hans måleskala hjelpe ham frem til det fullkomne mål som er i Kristus.

Vi skal være rotfestet og grunnfestet i Kristus og vokse inn i hverandre (tysk overs.) i Kristus og opp til ham som er hodet. Enkelte kan bli fornærmet og går fra hele broderskapet. Vi kan si at de er som limt på, og når limet går i oppløsning, forsvinner de. Det blir noe ganske annet når vi er sammenvokset med hverandre i Kristi kjærlighet.

Vi hører ofte i den religiøse verden uttrykk som at vi har alt i Kristus og er fullkomne i ham. Men alt det de taler om at de har i Kristus blir aldri virkelighet i deres personlige liv, og dermed bedrar de seg selv. Tro uten gjerning er en død tro, sier Jakob, og han gjør narr av en slik tro. De er dårlige mennesker, sier han. Jak. 2, 17—22.

«Og Skriften ble oppfylt som sier: Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet, og han ble kalt Guds venn.» Jak. 2, 23. Hva var det Abraham trodde. Han trodde på løftet at han skulle få Isak. Han trodde ikke på en tilregnet Isak som bare skulle tilregnes ham, men ikke utgå fra hans eget liv. 1. Mos. 15, 4. De religiøse tror vanligvis bare på en tilregnet rettferdighet. De tror ikke på løftene om at rettferdigheten skal gå ut fra deres eget liv, at de skal få del i guddommelig natur. 2. Pet. 1, 3—4. De mener de har det i Jesus og at alt skal tilregnes dem, og så skal de få det når de kommer til himmelen. Dermed gjør de hele frelsen i dette liv til intet ved sin lære om den tilregnede rettferdighet.

Men fra den dag Abraham trodde Gud, regnet Gud ham som far og nevnte det som ikke er til, som om det var til. Rom. 4, 17. Dette er ikke bare skrevet for hans skyld, men også for vår skyld som det vil bli tilregnet. V. 23—25. For Jesus døde ikke bare for våre synder, men ble oppreist til vår rettferdiggjørelse. Da er han vår Herre og ikke alene et syndoffer for oss. Kol. 3, 6.

Hvis vi da som Abraham tror på løftene, regnes vår tro til rettferdighet, og som Herre, gjør Jesus det verk med oss i våre kjøds dager at vi er lemmer på Kristi legeme, og at hans liv åpenbares ved vårt dødelige kjød. 2. Kor. 4, 10—11. Fra det øyeblikk vi tror, regner Jesus det som ikke er, som om det var, og like sikkert som vi tror, vil det bli virkeliggjort i vårt liv slik som vi har Abraham til forbillede.

Bruden og skjøgen representerer to vidt forskjellige åndsretninger. Bruden forherliger Jesu bud og lover og forkynner med kraft og glede at de kan og skal holdes. 1. Tim. 6, 13—14 og Matt. 28, 20. Skjøgen forkynner en herlighet uten bud og lover og baner vei for den lovløse. Det er bare livets Ånds lover som kan forene oss i et inderlig samfunn med hverandre og med Kristus. Der hvor de ikke forkynnes, oppnår de aldri Åndens enhet, men tvert imot: Strid, splid og uorden.

«Så I ikke gjengjelder ondt med ondt eller skjellsord med skjellsord, men tvertimot velsigner, for dertil ble I kalt, at I skal arve velsignelse.» 1. Pet. 3, 9. Vi er kalt til selv å bli velsignet og til å velsigne andre, også de onde og vrange som ikke har fortjent velsignelse. Skal man til enhver tid velsigne både de onde og gode, så må vi være i full hvile og tro til Gud. De onde skal velsignes med godhet og vennlighet forat de kan bli gode. Når en mann ikke er bitter på sin hustru, men velsigner henne med gode og takknemlige ord og alt godt, så blir det en hjelp for henne til å bli god. Velsignelsen skal være rikelig og i strømmer.

Vi skal elske våre fiender og velsigne dem som forbanner oss, . . . forat vi kan bli vår himmelske Faders barn, for han lar sin sol gå opp over onde og gode, og lar det regne over rettferdige og urettferdige. Matt. 5, 44—45.

Det skal ikke være noe knusleri men rikelig og i strømmer. Da blir vi vår himmelske Faders barn. Som han er, skal vi være. Det er kjennetegnet på at vi er hans barn. «Og I skal være den Høyestes barn, for han er god mot de utakknemlige og onde.» Luk. 6, 35. Ja, det er vel en høy utvelgelse å være den Høyestes barn på høy og hellig grunn. Det skidne dynd er hat, misnøye, knurr, klage og alt det som er ondt og urent.

Sølv og gull har jeg ikke, men hva jeg har, gir jeg deg, sa Peter. Hva har vi å gi til gagn og glede etter hvert som situasjonene dukker opp?

«Da skal kongen si til dem ved sin høyre side: Kom hit, I min Faders velsignede! arv det rike som er beredt eder fra verdens grunnvoll ble lagt!» Matt. 25, 34. De hadde vært opptatt av å gjøre det gode på alle sine veier.

Mange vil gjerne sitte tilbords i Guds rike, men da Jesus innbød dem til å holde nattverd med seg, kom de alle frem med sine unnskyldninger. Men vil vi ikke sitte til bords med ham her, så får vi heller ikke sitte til bords med ham i hans herlighet. Er vi døde med ham, skal vi leve med ham. Lider vi med ham, skal vi herliggjøres med ham.

Hvem er det som tjener Gud til hans velbehag? Det er de takknemlige. Ved takknemlighet blir man også fridd fra mange problemer. — Da Jesus sa: «Skje ikke min vilje, men din,» kom engelen og styrket ham. Luk. 22, 42—43.

«Og min Gud skal etter sin rikdom fylle all eders trang i herlighet i Kristus Jesus.» Fil. 4, 19. Jesus hadde en slik trang og tørst, så det ble mulig for Gud å gi ham hele sin fylde. Elisa sa til enken at hun skulle hente tomme kar, så de kunne fylles med olje, og da hun ikke kunne skaffe flere kar, stanset oljen. 2. Kong. 4, 2—6. Det gjelder å ha flest mulig tomme kar, så Gud kan fylle dem.

Vi skal ikke være minimalister slik at vi lever etter minste mål, men maksimalister så vi strekker oss ut etter det største og meste vi kan få av Gud.

Vi skal ikke slå hverandre med salvekrukken. Den skal knuses så salven flyter ut til velsignelse.

Overfladiskhet gjør at vi får lite ut av Guds ord. Ved å grunde på det får vi mye ut av det.

Vi skal ikke tilbe og beundre det skapte men Skaperen. Vi må ikke vende interessen og vår beundring av Gud til å beundre oss selv. Det er farlig. Les Es. 2, 9—22.

Jobs venner hadde mange fine og vise ord, men de hadde ikke den rette medynk med Job i hans lidelser. Job fikk tilslutt i oppdrag å be for dem og ble selv overøst med velsignelser av Gud. Job. 42.

Jesus fikk gjennomgå mye hån og forakt. De kalte ham vranglærer, gudsbespotter og Be’elsebul. De hellige som har trodd på seier over synden og djevelens makt, har alltid møtt den samme hån og forakt fra de samme slags religiøse mennesker til alle tider. Det er de samme ånder. På et møte hvor br. Aslaksen talte velsignet om seier over all bevisst synd, sto en kone opp og spurte om han virkelig trodde han kunne leve et seirende liv. Ja, sa br. Aslaksen. Det er det verste jeg har hørt, sa kona og gikk ut. Men det alvorlige er at denne kona har følge med omtrent hele den religiøse verden, og de har følge med hele hopen som ville stene Josva og Kaleb og med hopen som kalte Jesus for vranglærer og gudsbespotter. I de syv brever i Åpenbaringen ser vi at det er bare de seirende kristne som har del i løftene. Det er seier i det daglige liv i de daglige gjerninger.

En predikant sa på et møte at lemmene på Kristi legeme er de forskjellige religiøse partier. Slikt meningsløst vås kan hele forsamlinger høre på og nikke til. Det ville være et fryktelig legeme og stadig verre ville det bli med nye partier som oppstår på grunn av tretter og spetakkel. Det er skjøgens forkynnelse i all dens gru. Godt at slike er våre motstandere og ikke våre venner.

Ovenstående er endel av det som kom frem ved br. Aslaksens, S. Bratlies og flere brødres vidnesbyrd.

Hver kveld var det ekstra velsignede vekkelsesmøter for ungdom, og mange gav sitt hjerte til Gud.

Skjærtorsdag var br. Aslaksen 85 år. I ca. 65 år har han vært et brennende ildvidne med en levende tro på seier over all bevisst synd, og at det er mulig å få rikelig del i alle Kristi dyder. Han har ikke søkt sitt eget, men de andres beste. I sin ånd er han fremdeles levende og frisk som en ungdom, når han taler Guds ord. Han har mange ekte venner i mange land og mange motstandere, men Guds velsignelse har han i rikelig grad, og han har det som han skriver i en av sine sanger, at på salvekrukka skal det ikke være noe lokk.