Lovens gjerning
Lovens gjerning er å vise oss synden, gjøre begjærligheten levende, og å tukte oss til Kristus. Rom. 7, 7 og Gal. 3, 24. Paulus sier i Rom. 7, 7, men jeg kjente ikke synden uten ved loven. Da all frelse og fremgang beror på erkjennelse, forstår en hvor uhyre viktig det er å ha kjennskap til Guds lover. Den ufrelste blir ikke frelst før loven virker syndserkjennelse, og den frelste kommer ikke videre uten ved nye bud. Derfor står det i Rom. 7, 8 «— uten lov er synden død —». Da er en fri fra synd og anklage, men også fri fra frelse og utvikling. Ingen lov bryter forstyrrende inn, en får bli på det plan en er.
Paulus hadde lyst til Guds lov etter sitt innvortes menneske, og han tjente den med sitt sinn. Rom. 7, 22 og 25. Etter å bli slik ett med Guds lover, ble det en dyptgående og omfangsrik tjeneste. Hans mål var å komme synden i kjødet, begjæret til livs, få det belyst og brakt i Kristi død. Ved loven fikk han lys, for begjærligheten kjente han ikke, dersom loven ikke hadde sagt, du skal ikke begjære.
Kjødet med alle sine begjær og krav er en gang for alle brakt til taushet i Kristi død. Men nå skal det også skje i oss. Rom. 8, 3—4. Når Kristus er i oss, da er legemet dødt på grunn av synd. Rom. 8, 10. Det er synden i dette dødens legeme, Rom. 8, 24, som Åndens lys og lover nå skal åpenbare oss. Her er det nok å belyse. Guds natur kommer tilsyne for hvert skritt en går lovmessig frem. En blir lovbundet for Kristus, 1. Kor. 1, 21.
Så lenge gutten, Es. 7, 16 ikke kunne skille det onde fra det gode, lå landet øde, og det ble ingen fløte og honning. Når en ikke bevisst har Kristi bud som ledesnor, går anledningene til frelse og helliggjørelse en forbi. En må grunde på Herrens lov forat ikke områder i sinnet skal ligge øde. Der hvor en etter tiden burde hatt lys, blir det dunkelt og mørkt.
Hebreerne var «blitt» småbarn og trengte atter til å bli undervist om de første grunner i Guds ord. En kan gå så ensidig opp i de første ting om Kristus, Hebr. 6, 1, at det ikke blir syn for frelse ved Åndens lov. Rom. 8, 2.
Paulus levde en tid uten lov, Rom. 7, 9, men budet kom igjen, og da døde Paulus, budet ble ham til liv. Rom. 7, 10. Fremgangen og veksten består i at en ikke viker tilbake for et større lys over budet, og ikke finner hvile før budets dypeste mening er oppfylt.
En kan elske sin hustru og være snill og god mot henne, men er det som mot sitt eget legeme? Efs. 5, 28, og som Kristus elsket menigheten? Efs. 5, 25. En hustru underordner seg sin mann og er ham lydig, men skjer det i kjærlighet og i ærefrykt? Efs. 5, 33. En kan møte villig frem til menighetssamling, men er det også for å ha noe å gi? 1. Kor. 14, 26. En er rede til å vidne og til gode gjerninger, men er en det alltid? 1. Pet. 3, 15. Når Ånden gjør Guds lover levende, da får en se at bare en ganske liten avvikelse fra budet blir overvettes syndig. Rom. 7, 13.
Tar en imot Kristi lover og bud og gjør dem store og herlige, da er en alltid åpen og mottagelig for en rik og herlig frelse. Alle de oppriktige priser Gud for denne dypere renselse, som den nye pakts lover og bud gir, etter frihetens fullkomne lov.