Hjørnesteinen og de andre steiner

Hjørnestenen og de andre stener

«Jesus sier til dem: Har I aldri lest i skriftene: Den sten som bygningsmennene forkastet, den er blitt hjørnesten, av Herren er dette gjort, og det er underfullt i våre øyne? Og den som faller på denne sten, han skal knuses, men den som den faller på, ham skal den smuldre til støv.» Matt. 21, 42 og 44.

Hjørnestenen som er Jesus Kristus, ligger godt plassert i Sion, og denne sten angir retningen for hele byggverket. Ef. 2, 20. Den har i seg urokkelige lover om forbannelse og velsignelse. Han er satt til fall og oppreisning for mange og til et tegn som blir motsagt. Luk. 2, 34. Hjørnestenens Ånd er hård som dødsriket mot all synd og vantro, og alle som vil inn i bygningen skal få merke dette. De som erkjenner sin synd og er ydmyke, får en hjertelig og herlig inngang. De finner straks sin plass i bygningen. Hjørnestenen er så stor for disse, så det er ikke snakk om å snuble og falle. En maur kan ikke snuble og falle om den møter et fjell. Men en stor mann som møter en forholdsvis liten sten, kan snuble og falle.

Slike store og sterke personer skal møte hjørnestenen, dersom de prøver å komme inn i den levende Guds menighet. Jo, større de er, jo verre blir fallet. Her må det en radikal hårdhet til fra alle i huset, så denne ånd blir knust ved inngangen og aldri får makt til å reise seg i huset. Det er den sanne kjærlighet. Betegnende er det at Jesus først og fremst ble satt til fall og dernest til oppreisning. Mange skal søke å komme inn, og er ikke i stand til det. Luk. 13, 24.

Kristi legeme er også den lille sten som Daniel så. Den pulveriserte alt som var stort og alle dem som holdt fast ved det store.

Gideon så dette Guds rike som et byggbrød som knuste hele midianittenes leir som var tallrik som sanden.

Denne Guds sten faller på alle dem som vil hindre at Guds hus som er den levende Guds menighet, blir bygget. Enhver ånd som reiser seg mot kunnskapen i Jesus Kristus, skal knuses.

Det er bare ved livets Ånds lover i Jesus Kristus at hver sten kan finne sin rette plass i bygningen, og da bare ved ydmykhet, lydighet og troskap. Alt blir rettet inn fra hovedhjørnestenen. I dette Herrens hus er det en velsignet trygghets ånd som råder, i enhet og usvikelig broderskap.

Peter sier at først må vi avlegge all ondskap og all svik, hykleri, avind og all baktalelse for så å komme til Jesus som er den levende sten for selv å bli levende stener. 1. Pet. 2, 1—6. «For det heter i Skriften: Se jeg legger i Sion en hjørnesten, utvalgt, kostelig, og den som tror på ham, skal ingenlunde bli til skamme.» V. 6.

Får vi avlagt alt dette stygge som bare bringer uhygge, og tror enfoldig på Kristus, så skal vi aldri bli til skamme. Vi blir da også hver for oss en utvalgt og kostelig sten for Gud og inntar allerede her vår evige plass i den evigvarende og herlige Guds bygning.

Huset bygges opp utenfor leiren og over alle stenene hviler Kristi vanære. Alle stenene blir, likesom hjørnestenen, forkastet av mennesker, men er kostelige for Gud. Hele menneskefornuften i hovmotets ånd reiser seg mot dette byggverk. De kan nok tro på syndenes forlatelse men ikke at Guds ord ved sin fasthet skal bygges inn i deres liv. De snubler ved sin vantro mot ordet, og dertil er de satt. 1. Pet. 2, 8. Hjørnestenen blir for dem en snublesten og anstøtsklippe. Gud ser deres sinnelag og tillater deres undergang på grunn av avind, hovmot, vinning, ære, utukt og all annen synd. Jesus møtte stor motsigelse av syndere. Det er heller ikke av andre vi får motstand, dersom vi er med i dette byggverk. Dette er en stor trøst, og Kristi vanære er en stor ære og rikdom. Guds rike er ikke i splid med seg selv, så aldri står gudfryktige personer imot hverandre. De forenes i samme Ånd, sinn og mening som fast forenede stener i Guds hus. Ja, hvor herlig det er å få være med der, og hvor forferdelig det må være for dem som stenen faller på.