Gamle vaner

Gamle vaner

Omtrent alt hva et menneske gjør, det gjør det av vane. Bare det at vanene er høyst forskjellige. De er mere eller mindre dårlige, eller mer eller mindre gode. Og jo eldre vanen er, desto vanskeligere er det å komme bort fra den, eller å gå over til en bedre vane.

Ja, så dødsens alvorlig er det, at de fleste aldri makter å komme bort fra en gammel vane. Dette er dessverre et synbart faktum! Ikke det at det ikke går an, for alt er mulig for den som tror! Gjør man ikke den fornødne innsats, blir det ikke noe av det, men gjør man det, da lykkes det å komme til nye herlige, bibelske vaner, selv om den gamle, ubibelske vanen har vart temmelig lenge. —

De bedre vaner er alltid å finne i Bibelen og i bibelordboka! Luk. 4, 16: «. . . og han gikk etter sin sedvane . . . inn i synagogen, og stod opp for å lese for dem.» «Etter sin sedvane gikk Paulus inn til dem . . . og holdt samtaler med dem ut fra Skriftene . . .» Ap. gj. 17, 2—4. «Jeg svarte dem da at det ikke er sedvane hos Romerne å utlevere et menneske for å gjøre noen til lags . . .» Ap. gj. 25, 16. Hvor godt at de ikke hadde slik en stygg og dårlig vane = uvane!

Det er i det hele tatt meget lite som blir gjort, uten det som gjøres etter ens mer eller mindre dårlige eller gode eller ypperlige vaner. Det er ikke måte på alle de dårlige, eller mindre gode vaner, som en bror eller søster kan ha! Man kan formelig «trofast» følge disse, ja være slaver av disse, istedenfor trofast å følge det lyset man har fått av Gud, og derved å få mere lys, og etterhvert få nye, og bedre, ja langt bedre, nyttige og oppbyggelige vaner!

F. eks.: Kappes om å hedre hverandre, arbeide meget hårdere og intenst på sin egen sjels frelse, virkelig alltid være glad og fryde seg, så det kan bli en inngrodd vane, så inngrodd at man aldri kommer bort ifra det!!! For det er like vanskelig å komme bort fra en ypperlig vane som fra en dårlig vane! Det er klart. Like for like!

Skriften formaner oss alle til å være stille, især søstrene, ikke når vi skal prise Gud, ikke når vi skal takke, ikke når vi skal juble, ikke når vi skal vidne, ikke når vi skal be høyt, ikke når vi skal svare høyt og tydelig, ikke når vi skal snakke med en som hører dårlig, ikke når vi skal forkynne Guds ord i ånd og sannhet, men når vi skal underordne oss, når vi skal høre Guds røst i vårt indre, når det går oss imot, når vi blir forurettet, snytt og bedratt, ærekrenket og dårlig behandlet, når vi fristes til vrede m. m. m.

Og også i dagliglivet, når vi har sagt det som trenges og andre skravler videre og videre. Tenk om du kunne makte å styre din tunge da? Tenk om du kunne være taus da? Tenk om du på dette område kunne — ved Guds store nåde — bli delaktig i en splitter ny, herlig, bibelsk vane? Tenk — om du, til stor velsignelse, kunne bli et strålende lys for dine medsøstre! Lykke til! Det er møyen ved å skifte vane vel verd. Vær fullt forvisset om det!!!

Din lykksalige medbroder,