Fred med alle og helliggjørelse

Fred med alle og helliggjørelse

«Jag etter fred med alle og etter helliggjørelse, for uten helliggjørelse skal ingen se Herren.»

«Og derved har gitt oss de største og dyreste løfter, forat I ved dem skulle få del i guddommelig natur, idet I flyr bort fra fordervelsen i verden, som kommer av lysten.» 2. Pet. 1, 4.

«I er jo ennu kjødelige. For når det er avind og trette iblant eder, er I da ikke kjødelige og vandrer på menneskelig vis?» 1. Kor. 3, 3.

Her ser vi at det menneskelige er å ha ufred med hverandre, og Paulus kaller det for å være kjødelig. Helliggjørelse er da å få det menneskelige i døden og få del i guddommelig natur. Da får en gudelig vandel istedenfor en menneskelig vandel. 2. Pet. 1, 3. (Tysk overs.) Og da blir det enhet — Åndens samfunn.

Nå har apostelen satt disse to ting sammen: Fred med alle og helliggjørelse. Hvorfor har han nettopp satt disse to sammen? Jo, fordi de hører sammen. Hvis en tror en er åndelig og samtidig har ufred med menneskene, da har en dåret seg selv. Slik var korintierne dåret på grunn av alle sine nådegaver. 1. Kor. 4, 8. Til tross for at de hadde all kunnskap, så var det ingen vis mann iblant dem. 1. Kor. 1, 5 og 6, 5.

Jesus kom for å «utrydde ufreds-ætten.» 4. Mos. 24, 17. «Hvorfra kommer all ufreden, og hvorfra kommer all striden iblant eder? Er det ikke av eders lyster, som fører krig i eders lemmer?» Jak. 4, 1. Her ser vi hvorledes ufreds-ætten oppstår. Derfor var det at Gud fordømte synden i Jesu kjød. Rom. 8, 3. Der fikk ufreds-ætten sin død. Denne Jesu død skal nå være virksom i våre legemer, forat også Jesu liv skal åpenbares i vårt dødelige kjød. 2. Kor. 4, 10—11. Da blir vi åndelige, og det blir slutt på ufreden.

Dette med å bli ett og elske hverandre inderlig av hjertet er et vanskelig område. Under strid og ufred lider familiene og hele verden, og apostelen tar dette området frem når han formaner til helliggjørelse. Paulus formaner til å arbeide på vår frelse med frykt og beven. Fil. 2, 12. Da er dette å ha fred med alle et spesielt område hvor vi kan finne vår menneskelige natur, som vi kan døde ved Ånden. Rom. 8, 13.

Vi ser også at ufreden som regel kommer av jordiske ting: avind og trette, føre hverandre for en jordisk domstol og å få gaver for å øde det i sine lyster. Alt dette kommer fra den visdom som er jordisk, sanselig og djevelsk. Det gir apostelen grunn til å formane: «La oss ikke ha lyst til tom ære, så vi egger hverandre og bærer avind imot hverandre.» Gal. 5, 26.

Den som vil jage etter helliggjørelse, uten hvilken ingen skal se Herren, har her en spesiell anvisning på hvordan han skal få del i helliggjørelsen, bli åndelig og få en guddommelig vandel. Uten denne frelse er alt bare religiøst prat. Men ved Jesu død over denne ufredsnaturen får vi den visdom som er ovenfra. Jak. 3, 13—17.