Trofast - troløs

Trofast — Troløs

Trofast er vel et herlig ord, når det er forenet med lydighet mot alt Guds ord. Jesu navn er: «Trofast og sanndru», og han er kalt Guds ord. Åp. 19, 11—14. Den skare som følger ham på hvites hester, og som er kledd i hvitt og rent fint lin, er den skare som trofast har fulgt ham her i livet.

Bruden er den trofaste, skjøgen er den troløse. Gud har søkt og lett etter de trofaste til alle tider, men de har alltid vært sjeldnere enn gull fra Ofir. De er derfor også overmåte verdifulle i Guds øyne. Ved en anledning søkte Gud etter en mann som ville mure opp en mur og stille seg i gapet for hans åsyn til vern for landet, men han fant ingen. Esek. 22, 30. Det er også stor mangel på slike åndelige murere idag, og verdslighet og storaktighet trenger inn i forsamlingene.

I Mal. 1, 10 leser vi: «Gid det fantes noen blant eder som ville lukke tempeldørene, så I ikke skal gjøre opp ild på mitt alter til ingen nytte! Jeg finner ikke behag i eder, sier Herren, hærskarenes Gud, og til offergaver fra eders hånd har jeg ingen lyst.» De skulle bære frem på alteret rene dyr uten lyte. Men det hadde de ikke hjerte til og sa: «Å for en møye.» V. 13. De bar frem dyr som var stjålet, og som var syke, blinde og halte, til offergave for Herren. «Skulle slike gaver fra eder behage meg? sier Herren. Forbannet være den som farer med svik.» V. 13—14.

Gud har behag i slike som kan sette en stopper for alt religiøst hykleri. Gud hater allslags religiøsitet med alle slags seremonier, former og skikker, men elsker levende og sann kristendom. Religiøsitet er død — kristendom er liv og overflod av liv. De religiøse ærer Gud med leppene, men de kristne ærer ham i hjertets innerste.

«Se, du har lyst til sannhet i hjertets innerste, så lær meg da visdom i hjertets dyp!» Sal. 51, 8.

Det er bare fra troskap i hjertets innerste at Guds visdom kan velle frem. Ellers blir det bare religiøs dårskap som finnes omtrent over alt hvor Guds navn nevnes. Man bærer korset på kappen men ikke i hjertets innerste. Gud bor ikke nå i hus gjort med hender men i trofaste hjerter.

Over alt i Skriften hvor det står om falske profeter og vranglærere, så har disse forbindelse med jordisk vinning og ære. De farer vill og fører vill. Gud selv skal sørge for at de som ikke elsker sannhet i hjertets dyp, skal fare vill i den siste tid. 2. Tess. 2, 10.

Gud skal lyse opp de trofastes og oppriktiges vei og sørger for å lede dem rett. Idag er mørket så stort som aldri før, og på denne mørke bakgrunn, lyser de trofaste sterkt. Gud elsker dem som sin øyensten. Alle løftene går i oppfyllelse på dem, også de største og dyreste om å få del i guddommelig natur. 2. Pet. 1, 4.

Israel ble bortført til Babel for sin troløshets skyld. 1. Krøn. 9, 1. Også idag havner alle troløse ut i trelldommens mørke. De kaller Herrens bud for en byrde og sier: «Å for en møye.» De søker vekk fra Jesu bud og lover som er de eneste som fører til sann frihet, evig liv og herlighet, og kommer ut i falsk frihet hvor det ikke finnes sann frigjørelse fra syndens trelldom. Hver den som gjør synd, er syndens trell, sier Jesus. De jubler og priser Gud midt i det de har imot hverandre, er vrede og storaktige og søker ære og vinning. Høytid og urett er en vederstyggelighet for Gud.

Der hvor troløsheten råder, blir det ikke bygget opp noen mur mot tidsånden og verdensånden, og alleslags onde og urene ånder trenger inn og tar også makten både på talerstolen og på plattformen. Dette er ikke vanskelig å se og høre i religiøse forsamlinger i dag.

Gud fant at Abrahams hjerte var trofast, og Gud skulle derfor velsigne ham med stjernenes og sannkornenes mangfoldighet. — Gud fant Josef tro i alle ting og satte ham som fyrste i Egypten og velsignet ham med fulle forrådskammere av korn midt i tørkens tider.

Moses var tro i hele sitt hus, og Jesus var tro i sitt hus. Hebr. 3, 1—6. Paulus var tro i all sin forkynnelse. Han holdt ikke noe tilbake, men forkynte hele Guds råd til frelse. Står man for menneskers åsyn for å tekkes dem, så trekker man noe fra og legger noe til i sin troløshet. De kan da samle store religiøse forsamlinger, men de utvalgte og trofaste hører og følger bare hyrderøsten som fører dem inn i Jesu fotspor i lydighet mot hans ord.

Epafras var en tro Kristi tjener. Kol. 1, 6. Tykikus var også en elskelig og tro tjener. Ef. 6, 21. Paulus formaner kvinnene til å være verdige, ikke baktalende, edruelige og tro i alle ting. 1. Tim. 3, 11. Ja, slike kvinner er overmåte verdifulle i Guds øyne og lyser sterkt på natthimmelen idag.

Paulus hadde ingen likesinnet som Timoteus som oppriktig kunne ha omsorg for dem. De søkte alle sitt eget, ikke det som hørte Kristus til. Fil. 2, 19—21.

Det er også bare de kalte og trofaste som strider sammen med Lammet mot dyret og dets ånd i den siste tid og vinner seier!

Ja, la oss utvelge oss trofasthets vei, for det lønner seg stort i tid og evighet. «Mine øyne ser etter de trofaste i landet, forat de skal bo hos meg . . .», sier Gud. Sal. 101, 6. De trofaste skal også få høre disse herlige ord: «Vel, du gode og tro tjener! du har vært tro over lite, jeg skal sette deg over meget, gå inn til din Herres glede!» Matt. 25, 21. «Vær tro inntil døden, så vil jeg gi deg livsens krone!» Åp. 2, 10.

«Gud er trofast, han ved hvem I ble kalt til samfunn med hans Sønn, Jesus Kristus, vår Herre.» 1. Kor. 1, 9. Det er umulig å få samfunn med Faderen, Sønnen og med hverandre uten ved trofasthet. Ved troløshet kan det aldri bli broderskap. Derfor er det ekte usvikelige broderskap vanligvis fullstendig ukjent. Det kommer bare istand og opprettholdes ved lydighet og troskap mot livets Ånds lover i Kristi legeme. Men der blir det også ekte broderskap i fred og glede og i stor velsignelse.

Tiden vi nå lever i er svært alvorlig og hva skal vi gjøre? Jo, bare være trofaste hjemme og borte etter det lys Gud har gitt oss og hungre og tørste etter mer av det Gud har å gi oss, og det er mye! Da er vi rede når basunen lyder.