Det Melkisedekske prestedømme

Det Melkisedekske prestedømme

«Som ikke er blitt det ifølge et kjødelig buds lov, men ifølge et uforgjengelig livs kraft, for han får det vidnesbyrd: Du er prest til evig tid etter Melkisedeks vis.»

Hadde Jesus vært født av Levis stamme, da ville han ha vært prest etter et kjødelig buds lov, altså på menneskelig vis. Nesten alle som blir prester og predikanter, blir det på menneskelig vis, fordi de har skoler eller er begavet — ikke fordi de er gudfryktige og har seier over synd.

De som var prester etter Levis vis, tok sine offer utenfor seg selv. De bar frem dyr og forskjellige gaver som offer, men Jesus frembar seg selv som et ulastelig offer for Gud, ved en evig ånd. Hebr. 9, 14. Han lærte lydighet av det han led. K. 5, 8—9. Den som skal lyde, må ydmyke seg og være et offer. Hos Jesus var det ikke knurr eller misnøye, nei, han var ett med Faderen som han skulle lyde. Han bar seg selv frem som et ulastelig offer for Gud. Derfor fikk han også det vidnesbyrd av Gud: «Du er prest til evig tid etter Melkisedeks vis.» Da trengte han ikke vidnesbyrd av mennesker. Joh. 5, 34. Han var ikke i konkurranse med Levis prester, og det hjalp heller ikke om de hadde protestert mot at Jesus skulle være prest, da han var av Davids stamme. Guds vidnesbyrd er større enn menneskers vidnesbyrd. 1. Joh. 6, 10. De offere Levis prester brakte, helliget til kjødets renhet. Hebr. 9, 13. Men Jesus kom ikke bare med vannet — en rensning utenpå, han kom med vannet og blodet. Han ga seg selv som offer, og Ånden som er sannheten, vidnet med. Disse tre er Guds vidnesbyrd om sin Sønn.

Jesus er yppersteprest i dette melkisedekske prestedømme. Hebr. 5, 10. Men vi er også kalt til å bli prester i dette prestedømmet. Det blir vi ved å gå samme vei som Jesus gikk. Likesom han var lydig og ofret seg selv, virker også Ånden det samme i oss, og formaningen lyder: «Gjør alt uten knurr og tvil.» Fil. 2, 8—15. Offeret må være ulastelig. Da vidner Ånden med vår ånd at vi er Guds barn. Rom. 8, 16.

Heller ikke vi trenger vidnesbyrd av mennesker. Alle de som trenger det, konkurrerer med hverandre. De forsøker å overgå hverandre i talegaver og kunnskap. De blir innsatt som prester, forstandere og predikanter ved å få flertallet på sin side. Derfor er det alltid splid og splittelse blant slike som får sine stillinger på menneskelig vis.

Melkisedek var først rettferdighets konge og dernest freds konge. Hebr. 7, 2. Han var uten far og uten mor, uten ættetavle. Slik lærte Jesus oss, om vi skulle følge ham, at vi måtte hate far og mor, hustru og barn, brødre og søstre, ja endog vårt eget liv. Luk. 14, 26. Og Paulus sier: «Derfor kjenner vi fra nå av ikke noen etter kjødet.» 2. Kor. 5, 16. Bare da kan vi være helt overgitt til Guds vilje. Da har vi gitt oss som et ulastelig offer, og befridd fra alle hensyn til oss selv eller andre, kan vi gjøre prestetjeneste — være Kristi medarbeidere. De er alle ett likesom Faderen og Sønnen er ett. Det er et kongelig presteskap. 1. Pet. 2, 9.