Ånd og ild

Ånd og ild

Døperen Johannes døpte med vann til omvendelse, men Jesus som var sterkere, kom for å døpe med den Hellige Ånd og ild. Matt. 3, 11. Dette kunne først skje på pinsefestens dag, men allerede da han gikk sammen med sine disipler, sa han: «Ild er jeg kommet for å kaste på jorden, og hvor gjerne jeg ville den alt var tendt!» Luk. 12, 49.

Det kan ikke bli noen guddommelig herlighet i våre liv uten Guds ild. «Og Herrens herlighet var å se til for Israels barns øyne som en fortærende ild på fjellets topp.» 2. Mos. 24, 17.

Da Gud talte til Moses om den gamle pakts lover og bud, så var det i forbindelse med en ytre ild og herlighet som kunne sees med naturlige øyne. Nå foregår alt i hjertets helligdom, og den ild og herlighet som følger livets Ånds lover, er en evig og uforgjengelig herlighet.

Da Jesus så alle disse utslag fra den selviske menneskenaturen hos disiplene, f. eks. da de trettet om hvem som var den største iblant dem, ønsket han at den ild som brant i hans eget hjerte også brant i deres hjerte. Det var en brennende kjærlighetsild som forenet ham med all Guds vilje og vesen, og en fortærende ild mot all synd og urenhet. «For vår Gud er en fortærende ild.» Hebr. 12, 29. Hvert av hans ord er en ild og hammer mot synden. Jer. 23, 29. Skal vi få plass til et Guds ord i våre liv, så må noe av oss selv fortæres.

«Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved den Hellige Ånd», skriver Paulus i Rom. 5, 5. Denne Ånd og kjærlighetens ild brant jevnt i hans hjerte, og han kunne si: «Hvem vil skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel eller angst eller forfølgelse eller hunger eller nakenhet eller fare eller sverd?» Rom. 8, 35. Gjenkjærligheten til Kristus var så stor og brennende at han kunne si i vers 37: «Men i alt dette vinner vi mere enn seier ved ham som elsket oss.»

«Og fra tronen går det ut lyn og røster og tordener, og foran tronen brenner syv ildfakler, som er de syv Guds Ånder.» Åp. 4, 5. En av disse syv Guds ånder er visdommens Ånd som først og fremst er ren. Jak. 3, 17. Den er en ildfakkel mot synden. Alt som har med synd å gjøre er dårskap.

I Efesus kunne de ikke høre hva Ånden ville ha sagt, for den første kjærlighets ild brant ikke i deres hjerter. Ånden kan ikke få gjøre sitt indre verk der hvor ilden ikke brenner. Da Kristus mønstret de syv menigheter, fant han både det ene og det andre som ikke tålte ilden. I Korint hadde de alle Åndens nådegaver, men det var avind og trette iblant dem.

Det tales meget om Ånden og nådegavene rundt om i den religiøse verden, men midt i det hele trenger verdensånden inn og mangfoldige ting av det som Gud er vred på. Ef. 2, 3—6, Gal. 5, 19—21. Det blir også talt med stor kraft om ilden, men er det ikke en ild som fortærer synden, så er det fremmed ild, og den er Gud vred på.

Det tales også om bruden og Jesu komme, men vi ser hvordan Jesus skiller de dårlige jomfruer fra de kloke, og i Høysangen 8, 6 ser vi hvordan bruden har det: «Sett meg som et segl på ditt hjerte, som et segl på din arm, for sterk som døden er kjærligheten, hård som dødsriket er dens nidkjærhet, dens glød er som ildens glød, en Herrens lue.»

Dagen kommer og enhvers verk skal prøves med ild. Må derfor alt hva vi sier og gjør fremdrives av Kristi brennende kjærlighet. Kristi kjærlighet tvinger oss, sier Paulus, og i Rom. 12, 11 formaner han oss til ikke å være lunkne i vår iver men til å være brennende i ånden og tjene Herren.

Jakob skriver at tungen er en ild som settes i brann av helvede. Med Satans ånd og ild kan man da rive menneskemasser med seg i allslags synd og galskap.

Men lovet være Gud at våre tunger kan settes i brann fra himmelen, så vi i Åndens ild og glød kan tale hva Gud vil ha sagt menneskene.

Fra Herrens trone strømmer det ild, Dan. 7, 9—10, og de som seirer, skal få en plass der. Åp. 3, 21.

Ved Ånden og ilden forvandles vi til å få del i guddommelig natur i fullkommen enhet med Faderen, Sønnen og alle de hellige. Om man legger mange små jernbiter tett sammen på et bord, så kan det se ut som en enhet, men rister man på bordet, så farer de hver sin vei. Slik er det med menneskelig organisert enhet, men blir vi sveiset sammen i Guds ild, så kan ingen og intet riste oss fra hverandre. Vi er da fast og uoppløselig forenet med hverandre i et urokkelig, evig og herlig broderskap. Høylovet være Gud!