Vi blir alle forvandlet

«Vi blir alle forvandlet»

Når skjer dette? Nå, her i utlendigheten! Men hvem er disse alle??? De fleste troende har aldri hørt tale om det, just fordi de som taler, vanligvis ikke selv tror noe på et slikt Guds verk. Og tilhørerne har selv ikke lagt seg dette ord på hjertet, fordi de heller ikke tror på et slikt veldig verk i vårt indre her i utlendigheten. Man er vanligvis langt, langt mere vantro enn troende. —

De få «alle» som blir forvandlet fra herlighet til herlighet, er de som med utildekket åsyn skuer Herrens herlighet som i et speil, skrev Paulus.

Hans herlighet, det er hans sinn og vesen, og alle de dyder som inneholdes i den guddommelige natur, den som vi er kalt til å bli delaktig i nå mens vi er her til huse i dette vårt dødelige legeme.

De fleste som kaller seg troende, eller kristne, har nok dessverre et tildekket åsyn. Et solid dekke tildekker deres syn, slik at de ikke er istand til å skue Herrens herlighet. De ser ikke stort annet enn benådning. —

Kun Jesu sanne disipler, de som i sannhet har oppgitt alt sitt eget, Luk. 14, 26, 27, 33, får dekket fjernet slik at de tydelig skuer Herrens herlighet i tiltagende grad! Kun disse blir opptatt i hans skole, og kan lære av Jesus, og bli ham lik, i større og større grad! Det er altså et veldig stort enten-eller! Enten oppfyller vi betingelsene, og forvandlingen skjer, eller vi har ikke oppfylt dem, og det kan ikke skje. Man tjener da Gud på menneskelig vis, så godt man kan. —

De som skuer Herrens herlighet med utildekket åsyn, blir altså alle forvandlet til den herlighet som de skuer i levende tro. De blir med andre ord, som Paulus skrev i Rom. 8, 30, herliggjort = gjort herlige! —

Denne herlighet består f. eks. i rettferdighet på alle mulige områder, ikke bare i pengesaker, men i guddommelig rettferdig behandling av alt og alle, og i å være sanndru til det ytterste i smått og stort, så hvert ord på ens lepper er sant og oppriktig, uten overdrivelse og fargelegging, og i å elske Gud og alle mennesker hvorledes de enn er, så man alltid gjengjelder ondt med godt, så man elsker ubegrenset, og uten unntagelse! Og i alltid å være saktmodig og ydmyk, og i alltid å hvile i Gud under alle mulige omstendigheter, og i uavbrutt å være takknemlig og tilfreds, likegyldig hva man møter og kommer ut for i denne verden, og i å være fullkommen tro i alt, både i det skjulte og i det åpenbare, i alltid å være fredsommelig, og i å være fredsstifter, hvor stridslystne ens medmennesker enn kan være, i å lide urett, og dog være like stille og saktmodig og vennlig og mild og blid, i å være en glad giver i tiltagende grad, ja, i å strø ut, som skrevet står i Salme 112, 9, i å forbarme seg så man låner ut med glede, uten å vente å få det tilbakebetalt, Salme 112, 5 og Matt. 5, ja, i å bli fullkommen befridd fra alt som heter bekymring for noe som helst, uten unntagelser, hvilende i full tillit til Guds fullkomne styrelse i alle enkeltheter, til det aller beste for hver enkelt som frykter og elsker Gud av hele sitt hjerte, ja, i å ha sin store lyst i å få kjennskap til alle livets Ånds lover, først og fremst for selv å leve etter dem, og dernest for å forkynne dem, Salme 119, 16 og 13, eller sette lyset i staken, i å bli bøyelig og føyelig og lettbevegelig, kvikk til å oppgi sin egen vilje i det daglige liv, 1. Kor. 10, 33, i å være tålmodig og langmodig uten grenser, uten ende, uten opphør, uten unntagelser, i å vandre, tale, svare, spørre, velge, tenke, skrive, oppføre seg, spise og drikke viselig, i jevnt tiltagende grad, osv., osv.

Altså: ikke pynte på, ikke langsomt litt bedre, ikke forbedring, ikke forandring — alt dette er menneskelig. —

Men noe helt annet: Forvandling. —