Stevnereferat: Ungdom/barn 1972

Ungdomsstevnet

«Den fromme er blitt borte fra jorden», utbryter profeten Mika. Og det kan man med rette si når man ser ut over den synkende verden. Dog er det enda noen fromme som søker Gud i oppriktighet. Og enda er det syndenød, omvendelser, fornyelser og bønn på jorden. Enda arbeider Guds Ånd på mennesker, ja, på ganske unge mennesker, til å gjøre opp gamle saker og begynne et helt nytt liv. Dette fikk man et overveldende inntrykk av på ungdomsstevnet på Brunstad i sommer.

Både under hovedstevnet og ungdomsstevnet ble det holdt spesielle vekkelsesmøter om kvelden. Og særlig på det første vekkelsesmøte under ungdomsstevnet var det, som en broder uttrykte det, som om Jerikos murer falt etter flere dagers beleiring. Det ble et møte som det ikke har vært opplevd maken til i alle de år vi har hatt stevner på Brunstad. En usedvanlig stor skare ungdom ba om forbønn og ga sitt liv til Gud, til stor glede for foreldre og venner — et svar på manges bønner. Enkelte så man straks etterpå som fornyet både innvendig og utvendig, idet noen unge gutter, norske og utenlandske, som hadde latt håret vokse langt, med én gang lot seg klippe og dermed fjernet dette verdens dåraktige brennemerke og opprørs-symbol som de unge menns lange hårfrisyre egentlig er.

Her er et utdrag av det som ble talt på stevnet:

«Stå opp, bli lys!» Es. 60. En lydig, gudfryktig ungdom. Hvilket lys i denne verden! Det gjelder å være i denne skare. Forlate denne skare er ensbetydende med å gå ut i natten, slik som Judas gjorde da han forlot Jesus og disippelskaren.

Som disippel gjelder det å lære å overlate alt til Faderen. En kan bli utsatt for mye vranghet, bli misforstått, ja, også mistenkt og baktalt. Da gjelder det å forbli i kjærligheten, «salve sitt hode og vaske sitt ansikt», og overlate alt til Ham som dømmer rettferdig. Da får en andres tillit.

«Eders nidkjærhet tilskyndte så mange», skriver Paulus til Korintierne. 2. Kor. 9, 2. Det må nidkjærhet til for å kunne tilskynde til gudsfrykt og hellig liv. Hvilken opphøyet og gagnlig tjeneste: Ved sin nidkjærhet tilskynde mange til det gode.

Tit. 3, 3: «Vi var forhatt og hatet hverandre.» Ikke mange erkjenner sannheten så dypt og så drøyt. Uten Gud kan man ikke elske i sannhet. Ved å gi sitt liv helt til Gud blir man istand til å elske. Da kan man elske. Deretter gjelder det å bli rotfestet og grunnfestet i kjærligheten. Da kan man ikke annet enn å elske. Ja, hvilken frelse og forløsning det er i Kristus! Forvandling fra ikke å kunne elske til ikke å kunne annet enn å elske! Måtte kjærligheten bli en slik iboende makt i enhver av oss! Ved å bli et offer kan det skje. Ved å ydmyke seg og gå ned. Ved å overlate alt til Ham som dømmer rettferdig. Likesom en plantes røtter vokser nedover, er det også ved å gå ned at vi kan feste dype røtter i den guddommelige kjærlighet.

«Er Gud for oss, hvem er da imot oss?» Rom. 8, 31. Gud er for enhver som er fullt og helt overgitt til Ham. De stolte står han imot. Hvor klokt å være ydmyk, slik at Gud kan være for oss og med oss. Ingen makt i verden kan stå seg for den som Gud er med. Vi må ta lærdom av det som hendte med Israel da de skulle innta Kana’ans land. Israels barn bar seg troløst at med det bannlyste gods. «Disse ting fikk jeg lyst på», sa Akan. Da var Gud ikke lenger med dem, inntil de fikk ryddet det bannlyste bort. I Gud er det kraft til å si nei til enhver kjødets lyst.

Hvis en tar tid til stillhet for Guds åsyn og bærer byrder og tjener i sin ungdom, vil en oppdage at en får det godt. Som skrevet står: «Det er godt at en bier i stillhet etter Herrens frelse. Det er godt for en mann at han bærer åk i sin ungdom.» Klages. 3, 26—27. Er en god og gjør godt, da får en det godt. Er en ond og gjør ondt, da får en det vondt. «Den som seirer . . .», sies det til de syv menigheter i Lille-Asia. La dette lyde i våre ører i vanskelighetene, i prøvens stund: «Den som seirer, den som seirer . . . .» Det er veldige løfter for den som seirer. I livets prøver kommer nok ofte andre følelser over en enn når man er samlet til stevne eller møte. Men da gjelder det å stå i troen, uansett hvordan det måtte føles, for det er en troens kamp å følge etter Jesus.

Moses aktet Kristi vanære for en større rikdom enn Egyptens skatter. Han «innbilte» seg ikke eller «lot som om» Kristi vanære var en større rikdom. Nei, Kristi vanære er en større rikdom enn all verdens skatter. Kristi vanære er en bevarende makt. Man kan få ære i denne verden ved et respektabelt og anstendig liv. Men enfoldig troskap mot Kristus bringer ingen ære i denne verden. En kan ville overbevise mennesker om de guddommelige sannheter ved fornuftsmessige argumenter. Men det er Guds vilje «ved forkynnelsens dårskap å frelse dem som tror.» — Ved å se frem til lønnen hos Gud blir vanæren lett å bære.

I to dager etter ungdomsstevnet var det som vanlig samvær for unge brødre. Her er noen spredte glimt fra disse innholdsrike møter:

Den absolutte grunnlov for å kunne motta nåde og frelse er: ydmykhet.

Troskap. Når en f. eks. leser i Skriften at gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning, da vil enfoldig troskap bety at en øyeblikkelig begynner å være nøysom.

Ved tro mottas guddommelige ting, ved kjærlighet brukes de og ved troskap bevares de.

Nåden. Forbind ikke det gode du har sagt eller gjort med din egen person, men med Guds nåde. Det var Han som ga deg nåde til det du sa eller gjorde.

Visdom. Vil vi ha visdom, må vi være stille. Visdommen er enkel og fører til det gode, og for å få den må vi kun ha det gode, vår nestes beste, for øye.

En herlig oppgave: Forkynne Himlenes rike.

Barnestevnet var også rikt velsignet, og mange barn er nok blitt til større glede for sine foreldre etter dette stevnet. Vi har mange dyktige barnearbeidere blant oss, og de gjorde alt for at det skulle bli så godt som mulig både under og mellom møtene. En mengde barn deltok med vidnesbyrd, bønn og sang. Mellom møtene frydet barna seg under lek og bading. Solen skinte, og det var varmt og godt vær i hele stevnetiden.