Kjensgjerning - faktum - sannhet

Kjensgjerning - faktum - sannhet

Den kjensgjerning at du virkelig i sannhet har oppgitt alt ditt eget, medfører at du nødvendigvis straks blir opptatt som lærling i Jesu Kristi skole, dette faktum avføder igjen at du lærer av ham og blir ham lik. —

Og på samme måte, når sannheten er den at man ikke har oppgitt alt eget, da vil dette faktum åpenbare at man ikke blir Jesus lik, selv om man har vært omvendt aldri så lenge. —

Altså avføder den ene kjensgjerning en tilsvarende annen kjensgjerning i begge tilfeller. —

Et levende håp om å nå en overvettes rik herlighet i og ved Jesus Kristus, 2. Kor. 3, 10—12, avføder, eller skaper, at vi går frem med stor frimodighet. Like så sant som det første er en kjensgjerning, en virkelighet, nøyaktig like så sant er det at man ikke går frem med stor frimodighet!!! Mangler man stor frimodighet, da mangler håp og tro!

Alt i Guds ord går etter usvikelige lover, etter livets ånds lover! Det eksisterer ikke noen som helst unntagelser. —

På den ene side er det umulig å ha en slik levende tro og et slikt levende håp uten å gå frem med stor frimodighet, og på den annen side er det umulig å gå frem med stor frimodighet og bli Jesus lik uten å ha dette levende håp og den levende tro på at det skal lykkes. Tro er jo full visshet og overbevisning, og på ingen måte noe løst og svevende noe, men noe fast og urokkelig noe. —

I Josva 1. kap. står det: «Ingen skal kunne stå seg mot deg alle ditt livs dager.» Og: «Herren, din Gud, er med deg i alt det du tar deg fore.» Og: «Da skal du ha lykke på alle dine veier, og da skal du gå viselig frem.»

Dette ble sagt til Josva. Og det er klart og lettfattelig at ikke ethvert omvendt menneske kan ta til seg slike ord. Dette ville være formastelig! Og så ville det jo ikke gå i oppfyllelse!

Det er jo voldsomt herlige og store løfter, som nødvendigvis må ha tilsvarende tungvektige betingelser som må oppfylles! Det er alltid kjensgjerninger det dreier seg om, i fullkommen motsetning til prat og skryt, innbilskhet og drømmeri, skuespill og hykleri, og selvbedrag. —

Til de som er slik innstilt som Josva var, og som hadde vært tro som han hadde vært, og som i ett og alt ville være lydig mot Guds lover og bud, og ikke vike det minste hverken til høyre eller venstre, ja til slike personer kan slikt noe med rette sies, idag akkurat som den gang! Den ene kjensgjerningen er forutsetningen for at det andre også blir et vitnefast faktum.

Ære være Gud i det høyeste!!!

Det samme treder tydelig og kraftig frem i salme 18! Les fra vers 20 og ut kapitlet. For et levende håp og en levende tro! For en tillit til Gud og hans veldige kraft! For et pågangsmot: «For ved deg stormer jeg løs på fiendeskarer, og ved min Gud springer jeg over murer.»

Det kunne David si, og det kan alle de med rette si som er slik som han var, med slikt et sinnelag og slikt et liv, og en slik forrykende, brennende kjærlighet til alle Guds lover og bud, befalinger og forskrifter. Les hele salme 119! Og merk deg nøye hva det står i salme 18 fra vers 20 og ut kapitlet!!! — F. eks. «Alle hans lover hadde jeg for øye.» «Jeg var ulastelig for ham.»

Og det står jo åpent for enhver av oss å ta det på den samme måte, og å få det akkurat slik. Atter igjen: Når det første er en kjensgjerning, blir også det andre en kjensgjerning. Det finnes ingen vei forbi! Slik har det vært for alle, gjennom alle tider.

Men dessverre, dessverre! Så er det ytterst få som har fått denne åpenbaring tindrende klart i sitt indre. Dog blir det nå flere og flere av dem, fylt med en levende, virkningsfull troens ånd! —

I den nye pakts skrifter har vi noen kolossalt sterke ord om dette, som rimelig er å vente. F. eks.: Fil. 1, 27—28: Først kjensgjerningen i vers 27. Så den derav følgende kjensgjerning i vers 28. Er det første i orden, så blir nødvendigvis også det annet i orden. Det går slik, fordi vår himmelske far, vår veldige Gud, har bestemt det slik. Basta! Det oppstår en kolossal troens frimodighet, som er uovervinnelig, og som for alle oppriktige er uimotståelig. Halleluja!

Og hva skal vi si om 1. Joh. 4, 6 og 7: For en fenomenal fasthet og frimodighet, grunnet på enfoldig tro uten å tvile det aller minste: Vi er av Gud, født av ham, og elsker med Guds og Kristi kjærlighet alle mennesker. Dette er blitt et faktum, en absolutt sannhet og kjensgjerning som er synlig og merkbar og vitnefast! Og just derfor vet vi med sikkerhet at hver den som således kjenner Gud, de hører oss! De kan ikke annet av den særdeles gode grunn at Guds rike selvfølgelig ikke er splidaktig med seg selv! Og derfor også: «Den som ikke er av Gud, hører oss ikke», dvs. at de ikke tar imot våre ord, men tvert imot forkaster dem, ja til og med fordømmer både våre ord og oss selv. Stakkars mennesker! —

Og videre i samme vers står det også like radikalt: «På dette kjenner vi sannhetens ånd og villfarelsens ånd.» Det finnes altså ingen mellomting.

Begge deler er absolutte kjensgjerninger. Det er slik enten man tror det, eller ikke. Alle skal dømmes overensstemmende med disse ord. —

Alle som elsker Gud, og derved alle andre, og beviser dette ved å holde hans bud, og ved å lære andre og holde dem, de setter Gud slik en kolossal pris på (er så ubeskrivelig begeistret for) at det behager ham å gi dem riket! Luk. 12, 32. At dette er og blir bare et lite mindretall det står det svært meget om, og i dette skriftsted er det sagt med disse ord: «du lille hjord!» —

Det blir en liten flokk, full av enfoldig, barnlig tro og troskap! —

Det er meget betegnende at den Hellige Ånd også heter sannhetens Ånd. Det er derfor meningen at alt mulig først og fremst skal bli sant og ekte innerst inne, og dernest til det ytterste på alle områder! Det lønner seg for enhver å betenke dette grundig, og stadig. —