Stevnereferat: Påske 1972

Påskestevnet 1972

Vi priser Gud for hvert stevne vi får nåde til å ha, og for de gode og kraftige virkninger som går ut fra disse. Stevnet vårt på Brunstad ble igjen ekstra velsignet og vel to tusen venner var samlet fra mange land.

Br. Aslaksen åpnet stevnet ved å lese opp endel vers fra Salme 119 som minner mye om Bergprekenen. Jesus begynner flere vers i sin tale med «salig». Han sier bl. a. at «salige er de som hungrer og tørster etter rettferdighet, for de skal mettes.» David hadde også en veldig hunger og tørst etter Guds rettferdige lover som kunne gjøre ham lykkelig under alle forhold. Han begynner også med ordet; «salig». «Salige er de hvis vei er ulastelig, som vandrer i Herrens lov. Salige er de som tar vare på hans vidnesbyrd, som søker ham av hele sitt hjerte, og ikke gjør urett, men vandrer på hans veier.» Det står ikke at de skal forsøke å vandre, men det står at de vandrer på hans veier. Vi skal holde hans befalinger nøye, våre veier skal være faste idet vi holder hans forskrifter. Vers 4 og 5. «Med mine lepper har jeg forkynt alle lover fra din munn.» Ja, tenk om alle predikanter kunne si det! Men dessverre er det motsatt. De kaller vanligvis alt i forbindelse med å holde Jesu bud og lover for trelldom. Å bryte dem og be om nåde ser ut til å være det store istedenfor å be om nåde til å holde dem og lære andre å holde dem. David forlystet seg i Herrens lover. Det er en av de sterkeste ord for glede. «Mine lepper skal flyte over av lovsang, for du lærer meg dine forskrifter.» V. 171. «Unn meg din lov» sier han i vers 29. Det var det største og beste han visste. Lær meg — lær meg — led meg, sier han i vers 33, 34 og 35. «Jeg har min lyst i dine bud, som jeg elsker. Jeg løfter mine hender til dine bud, som jeg elsker, og jeg vil grunde på dine forskrifter.» V. 47 og 48. «Jeg gleder meg over ditt ord som en som finner meget bytte.» Noe evighetsbytte utenom Guds lover og bud finnes ikke, og Jesus sier at den som holder dem og lærer andre dem, han skal kalles stor i himlenes rike. Matt. 5, 19. Jesus sa også da de skulle gå ut og gjøre alle folkeslag til disipler at de skulle lære dem å holde alt det Jesus hadde befalt. Matt. 28, 20. Hans befaling er evig liv. Joh. 12, 50. Alt utenom er død.

Allslags synd er trelldom, men ved budene føres vi ut i fritt rom. David hadde et vidt og fritt rom hvor han jublet og sang, men for Saul ble det mørkt og trangt. David var Israels liflige sanger, det var mannen som høyt var satt, og Herrens Ånd talte gjennom ham. 2. Sam. 23, 1—5. «Se, du har lyst til sannhet i hjertets innerste, så lær meg da visdom i hjertets dyp!» Salme 51, 8. Gud og David ble forenet i denne lyst til sannhet i hjertets innerste. Der kan Gud nedlegge sin visdom som er det største og herligste han har å gi oss.

David kunne ikke tjene i Guds helligdom, men han sier at én dag i Guds forgårder var bedre enn ellers tusen. Sal. 84. Tenk da hvor stort at vi nå i den nye pakt i Jesu blod kan ha frimodighet til å gå inn i helligdommen. Men vi må gå inn med sanndru hjerte i troens fulle visshet, renset på hjertene fra en ond samvittighet og tvettet på legemet med rent vann. Hebr. 10, 19 og 22. Nå kan vi alle tjene Gud på høyt og hellig plan. «Men nå da I er frigjort fra synden og er trådt i Guds tjeneste, har I eders frukt til helliggjørelse, og til utgang et evig liv.» Veien for oss er å stille oss til tjeneste etter Guds virkninger i vårt hjerte. Mange unge er i tjeneste på forskjellig vis, og her kan man finne sitt liv og miste det, slik at en får del i helliggjørelse. Det er ved de mange slags tjenester vi får samfunn med hverandre. Det vi gjør skal vi gjøre for Kristus uten tanke på å få takk av mennesker.

I Skriften står det svært mye om gjerninger, og Jakob sier at troen uten gjerning er død. Da Jesus ikke fant frukt på fikentreet, forbannet han det, og det visnet. Paulus sier at vi alle skal åpenbares for Kristi domstol, «forat enhver kan få igjen det som er skjedd ved legemet, etter det som han har gjort, enten godt eller ondt.» 2. Kor. 5, 10. I 1. Sam. 2, 3 står det at Gud veier våre gjerninger. «Forbannet være den som gjør Herrens gjerning med lathet . . .» Jer. 48, 10. Paulus sier i Rom. 12, 11: «Vær ikke lunkne i eders iver, vær brennende i ånden, tjen Herren!» Ved lunkenhet blir vi utspydd av hans munn. Åp. 3, 16. Men er vi nidkjære til å omvende oss, får vi del i de største løfter. V. 21. Tabita var rik på gode gjerninger, og i samme grad som vi ved troen er rike på gode gjerninger, vil vi få en rik inngang i Guds rike. 2. Pet. 1. kap. «For Gud er den som virker i eder både å ville og å virke til hans velbehag.» Fil. 2, 3. Det er mange som sier at de vil, men det blir lite av det å virke til hans velbehag. Vi trenger en mektig vilje til å ville og å virke, og en brennende kjærlighet til Kristus er drivkraften.

Jesus har gjort uendelig store ting for oss, men hvordan er det med vår kjærlighet til ham? Vi elsker, fordi han elsket oss først, sa Johannes. I alle de syv menigheter i Åpenbaringen står det: «Jeg vet om dine gjerninger.» Engelen i Sardes var en av stjernene i Guds hånd. Jesus så på hans gjerninger at han var død enda han hadde navn av å leve. Utad var han kanskje regnet for å være en herlig broder, ellers hadde han vel ikke fortsatt vært en leder. Han talte kanskje svært godt, hadde stor kunnskap, men livsforbindelsen med Kristus var brutt. Hans gjerninger var ikke funnet fullkomne for Gud. Det er bare ut fra den første brennende kjærlighet at gjerningene blir fullkomne, gode og velbehagelige for Gud. «Og vandre i kjærlighet, likesom Kristus elsket eder og gav seg selv for oss som en gave og et offer, Gud til en velbehagelig duft.» Ef. 5, 2. I denne kjærlighet blir det en vandring i lyset hvor det blir et inderlig godt samfunn med hverandre og med Faderen og Sønnen. Enda lederen ble funnet å være død og flere med ham, så var det noen få navn i Sardes, som ikke hadde smittet sine klær, og de skulle få gå med Jesus i hvite klær, for de var det verd. Åp. 3, 4. De var levende og varme og var tro mot det lys Gud hadde gitt dem. Se Johs. 14, 21 og 23. «Den som har mine bud og holder dem, han er den som elsker meg . . .» «Om noen elsker meg, da holder han mitt ord.» Kjærligheten er en ubeskrivelig og herlig makt til å sette alt i rette skikk etter Kristi lover.

Esek. 9, 4: «Og Herren sa til ham: Gå midt igjennom staden, midt igjennom Jerusalem, og sett et tegn i pannen på de menn som sukker og jamrer over alle de vederstyggelige ting som skjer der.» Vederstyggeligheten hadde tatt overhånd og hjemsøkelsen kom. Men først skulle det settes et tegn i pannen på dem som sukket og jamret seg over alle de vederstyggelige ting som skjedde. Lovløshet og vederstyggelighet velter nå frem som aldri før. Mange kan snakke overfladisk om hvor forferdelig det er med alt dette som trenger inn i hjemmene, skolene og ellers, men få er det som med dyp sorg, sukk og jammer bringer sin nød over tilstanden frem for Gud. Det er ikke vanskelig for slike kvinner å kle seg sømmelig i tukt og ære og å underordne seg under sine menn som Skriften sier. Det er heller ikke vanskelig for de menn som har dette sukk i sitt hjerte å forakte tidens mote med det lange håret. «Lærer ikke endog selve naturen eder at dersom en mann lar håret vokse langt, er det ham til vanære.» 1. Kor. 11, 14.

Vi har frihet, men vi må vokte oss for i denne frihet å legge snarer for vår bror eller være til anstøt for noen. Rom. 14, 20—23. «Det er godt ikke å ete kjøtt eller drikke vin eller gjøre noe som din bror støter seg ved.» Enkelte har falt tilbake til alkoholen ved at de hos troende venner ble budt drikker med alkohol i. En kan bli skyld i at noen kan gå fortapt og at hjem blir ødelagt. Det er ikke snakk om at det å nyte noe vin er synd eller ikke synd, men hvorfor ikke være på den sikre siden slik at vi ikke er til anstøt? Ved å kle seg usømmelig og eggende kan man føre noen til fall. Kyskhet er overmåte stort i Guds øyne i denne urene sex-verden vi lever i. En hustru med gal forståelse av kyskhet kan gjøre det vanskelig for mannen som i dagliglivet omgås andre kvinner. En kysk og god hustru med rett forståelse er en hjelp for mannen til å leve et rent liv.

1. Sam. 8, 5. Det er en stor tilbøyelighet hos oss at vi vil være som de andre, men Gud regnet med at de da hadde forkastet ham. Gud er alltid den samme, men de andre kastes og drives om av alle slags onde og urene åndsmakter. Herligheten for oss og våre barn ligger utenfor leiren under vanærens dekke. Vi skal ha vår ære av Gud og ikke av mennesker. Mere enn noensinne før trenger vi å bli sterke i Herren og hans veldes kraft, så vi kan stå klippefast mot alt det onde som reiser seg i tiden.

Far og mor må i kjærlighet og godhet ha sann omsorg og føre tilsyn med sine barn. Om et barn leker med et skarpt og farlig redskap, da griper foreldre inn uten å spørre noen om hva som bør gjøres. Men enda viktigere er det med det åndelige. Barna skal tuktes i godhet og med fasthet. Vi må se den minste oppsetsighet som noe svært farlig. Vi kan salve barnet i godhet og forklare hvor fryktelig farlig det stoffet er som er kommet inn i barnet. Vi må ikke overse den minste lille spire av det onde, da det vokser fort frem. Barna må få tillit til mors og fars lære. Vi må bevare hjerteforbindelsen med barna. Guds arbeide er å forene hjerte med hjerte og hjertene i forbindelse med Kristus. En må ikke tukte barna i vrede. Når vi tukter barna, så må det være med barna mot Satan.

«For dette er Guds vilje, eders helliggjørelse: at I avholder eder fra hor, at hver av eder vet å vinne seg sin egen make, i helligelse og ære, ikke i lystens brynde, som hedningene, som ikke kjenner Gud.» 1. Tess. 4, 3—5. Tidlige ungdomsforlovelser og lang forlovelsestid er ikke å anbefale og er ikke noe forbilledlig. Guds velsignelse er bare forenlig med renhet, og det er dumt å utsette seg for store fristelser. Gudfryktige ektepar må regne med mange barn og mange trengsler for sitt kjød, 1. Kor. 7, 28, og det er godt å være i moden alder, så en er voksen for oppgavene.

En god hustru er ikke til hinder for sin manns tjeneste i menigheten. Om han har vært ivrig i forskjellige tjenester i menigheten før, så blir ikke ekteskapet med en god hustru til hinder slik at han kommer i bakgrunnen.

Det er en tid for hver gjerning og for hver periode i vårt liv fra barneårene og oppover. Gud har satt faste tider og grenseskjell mellom folkene. Ap. gj. 17, 26. Her innenfor hver vår grense skal vi finne Gud og ikke utenfor. Begynner vi å tjene utenfor den grense Gud har satt for oss, blir det uro og det kan bli mye vondt. Kanskje en hustru driver sin mann til å greie opp utenfor sin grense, og i sin kjødelige iver begynner kanskje også hun å greie opp der utenfor hvor hun slettes ikke har noe å gjøre. Hun fører da skam over både seg og mannen. — Vi er døpt med én Ånd til å være ett legeme og alt hva vi sier og gjør skal være i et velsignet samfunn. Gud setter de forskjellige til å tjene i menigheten. Er vi ydmyke og tro innenfor vårt grenseområde vil Gud utvide dette, og det vil alltid være fred og ro i samfunn med de hellige. En hustru har sin plass i hjemmet, og der har hun en stor og hellig oppgave til å bygge hjemmet opp til en velsignelse. Det som skal ordnes opp med i menigheten, vil brødre som er satt til det, ordne opp i. Dersom du mener noe skal rettes på, så gå i fred til den som har med det å gjøre. Ellers er det alltid godt å kunne hvile fra det man ikke har noe med å greie opp i.

Dette var et kort utdrag av flere brødres vidnesbyrd.

På ungdomsmøtene om kvelden var det full vekkelse. Mange gav sitt hjerte til Gud, også voksen ungdom.