Ett likesom Faderen og Sønnen

«Blant hvilke vi alle fordum vandret i vårt kjøds lyster, idet vi gjorde kjødets og tankenes vilje, og vi var av naturen vredens barn likesom de andre.» Ef. 2, 3.

«For kjødets attrå er død, men Åndens attrå er liv og fred, fordi kjødets attrå er fiendskap mot Gud — for det er ikke Guds lov lydig, kan heller ikke være det — og de som er i kjødet, kan ikke tekkes Gud.» Rom. 8, 6—8.

Hvorfor var vi av naturen vredens barn likesom de andre, når vi gjorde kjødets og tankenes vilje? Jo, fordi at kjødets attrå er fiendskap mot Gud. Når vi da er i kjødet, er vi i fiendskap mot Gud. Vi er vredens barn. «På grunn av disse ting kommer Guds vrede over vantroens barn.» Ef. 5, 6, Kol. 3, 6.

Jesus fikk, likesom barna, del i kjød og blod. Hebr. 2, 14. Etter kjødet er han kommet av Davids ætt. Rom. 1, 3. Hvorledes var da han og Faderen ett? Jo, de var ett i det å hate menneskeslektens kjød, det kjød hvorom Paulus sier: «For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt», og videre: «Dersom I lever etter kjødet, da skal I dø.» Rom. 7, 18 og 8, 13. Ved dette kjødet var loven maktesløs, likesåvel som menneskene i seg selv. I dette var det Gud brakte en evig forløsning i Jesus for alle dem som lyder ham, idet han sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse og for syndens skyld og fordømte synden i kjødet. Heri var Faderen og Sønnen ett. Rom. 8, 3.

Forhenget som hindret menneskene i å leve for Gud, var kjødet med dets lyster og begjæringer. Ved at Jesus var ett med Faderen i hatet over kjødet, kunne Jesus innvie denne nye veien gjennom forhenget, som var hans kjød. Hebr. 10, 20. Jesus kalte seg selv for en menneskesønn og Menneskesønnen. Joh. 5, 27 og 6, 62. «Men det behaget Herren å knuse ham.» Es. 53, 10. Som menneskesønn ble han knust, og hele guddommens fylde tok bolig i ham. Kol. 1, 18—19. Jesu hat til det Davids kjød var så stort at han var ett med Faderen i det å bli knust — at synden ble fordømt i kjødet. Om denne kamp i hans kjøds dager leser vi i Hebr. 5, 7 og Es. 63, 1—6. Han ofret seg i kraft av en evig ånd. Hebr. 9, 14. Det var denne ånd han sendte til verden på pinsedagen, og hvorom Paulus sier: «Men jeg sier: Vandre i Ånden, så skal I ikke fullbyrde kjødets begjæring.» Gal. 5, 16.

Etter dette forstår vi godt det Jesus sier: Ingen kan være min disippel uten han oppgir alt og hater endog sitt eget liv. Luk. 14, 26—27 og 33. Joh. 12, 25. «Men I er ikke i kjødet, men i Ånden, så fremt Guds Ånd bor i eder», skriver Paulus. Rom. 8, 9. En kan altså ikke være både i kjødet og i Ånden, for de står hverandre imot. Å være i Ånden betyr å hate sitt eget liv etter kjødet. Da er en ikke lenger «vredens» barn. Har en begynt å hate kjødet med dets lyster og begjæringer, da er en ett med Faderen og Sønnen, og hører Jesus Kristus til. Gal. 5, 24. Det er de som skal levendegjøres ved hans komme. 1. Kor. 15, 23.

Dette var Jesu bønn at alle de som ved apostlenes ord kom til troen på ham, måtte være ett likesom Faderen og han var ett. Bare ved å hate kjødets og tankenes vilje, som vi før levde etter, kan vi være ett, og da er vi ett, likesom Faderen og Sønnen er ett. Denne enhet får større og større innhold ettersom vi vandrer i lyset og får kjennskap til Guds vilje. 1. Joh. 1, 7. Kol. 1, 9—11.

Ja, hvor mye splittelse og strid tror du det kan bli iblant slike mennesker? Jak. 4, 1—3. De kjenner den nye og levende vei igjennom kjødet. De kjenner også Kristi lidelser, han som har lidt i kjødet for ikke å synde, når han ble fristet likesom oss. Hebr. 2, 18 og 4, 15. 1. Pet. 4, 1—2. Fil. 3, 10. Nei, istedet for strid og splid får enheten større og større guddommelig fylde. Dette er menigheten — Kristi legeme med Jesus som hode.