Hvem er den rettferdige?

Hvem er den rettferdige?

«Og blir den rettferdige vanskelig frelst, hvor skal det da bli av den ugudelige og synderen?»

At den rettferdige vanskelig blir frelst, er fremmed i den religiøse verden. De ville si: Den rettferdige må vel være frelst! Og at det er «vanskelig» å bli frelst, er likeså fremmed. Hvem er så den rettferdige?

«For hva sier Skriften? Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet.» Rom. 4, 3. Ut ifra dette og lignende skriftsteder taler den religiøse verden om en «tilregnet» rettferdighet. Dermed har de forandret skriftstedet, gjort løftene til intet og forført menneskene.

Abraham fikk løfte av Gud om en sønn som skulle utgå av hans eget liv. 1. Mos. 15, 4—6. Han fikk ikke løfte om en tilregnet sønn, men om en sønn som skulle utgå av hans eget liv. Abraham bad om at Ismael måtte bli regnet for løftets sønn, men Gud sa nei: «Sannelig, Sara, din hustru, skal føde deg en sønn.» Kap. 17, 18—19.

«Og Abraham trodde på Herren, og han regnet ham det til rettferdighet.» Hadde ikke Abraham trodd, hadde han gjort Gud til en løgner. Det hadde ikke vært rettferdig, men ugudelig. Nå trodde Abraham at Gud var sanndru. Det var rettferdig av Abraham å tro det. Det ble regnet ham til rettferdighet, og det var virkelig rettferdig.

Abraham trodde ikke på seg selv og sin duelighet, men på Guds gjerning i seg og Sara. Derfor ble han ikke svak i troen når han så at deres legemer døde ut, for det var Gud alene som skulle ha æren for løftets sønn, han som skulle utgå av deres eget liv. Rom. 4, 19—21. Og det står: «Ved tro fikk også Sara kraft til å grunnlegge en ætt, og det til tross for sin alder, da hun aktet ham trofast som ga løftet.» Hebr. 11, 11. Gud ga altså Sara kraft til å grunnlegge en ny ætt. Det var ikke noe tilregnet. Det var virkelighet. Sønnen gikk ut av deres eget liv.

I det nye Testamente har vi de dyreste løfter, forat vi ved dem skal få del i guddommelig natur. 2. Pet. 1, 4. Vi kan spørre: Hvem er vel troende? Hvem er vel den rettferdige? Nei, sier man i den religiøse verden, det er noe som skal tilregnes oss for Jesu skyld. Han oppfylte loven i vårt sted. — Hvor står det at han gjorde det i vårt sted? Nei, sier Paulus, Gud gjorde sin gjerning i Sønnen, «forat lovens krav skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden.» Rom. 8, 3—4.

Dette er ikke noe som skal tilregnes oss. Det er et liv i Ånden, som skal virkeliggjøres i oss nå mens vi lever i kjødet. Gal. 2, 20. Er du troende? Da er du også blant de rettferdige. Ytterst få er blant de rettferdige. De tror ikke på løftet om guddommelig natur. De gjør det nye Testamentes løfter til intet ved sin vantro. De tror på syndenes forlatelse, slik som de også gjorde i det gamle Testamente. Guddommelig natur, sier de, det skal vi få når vi kommer til himmelen. Peter sier at vi skal få det nå, hvis vi flyr fordervelsen i verden, som kommer av lysten.

«Blir den rettferdige vanskelig frelst.» Den rettferdige er den som tror på de dyreste løfter Gud har gitt oss, den som akter Gud for sanndru. Hva betyr det så at de blir frelst? Det betyr at de oppnår løftet. Den vei er smal som fører til livet, sier Jesus. Det fikk Abraham erfare. Han og Sara måtte gå dødens vei med sin egen kraft, forat Guds kraft skulle fullendes i deres skrøpelighet. 2. Kor. 12, 9.

Det var troens vei som var smal, og da fikk Gud alene æren. Peter sier: «Han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet, forat vi skal avdø fra våre synder og leve for rettferdigheten, han ved hvis sår I er legt.» 1. Pet. 2, 24. Det blir en rettferdighet som utgår av vårt eget liv.

«Da vi nu altså er rettferdiggjort av troen, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus.» — Hadde Abraham ikke trodd Gud, hadde han heller ikke hatt fred med Gud.

«Ved hvem vi også har fått adgang ved troen til denne nåde i hvilken vi står, og vi roser oss av håp om Guds herlighet.»

Da Abraham og Sara trodde, fikk de adgang til den nåde å grunnlegge en ny ætt, og det viste seg at den strakk til. Løftet ble virkeliggjort. Det var hva Gud sa til Paulus: «Min nåde er deg nok.» Derfor kunne han skrive videre at han roste seg, ikke bare av håp om Guds herlighet, «men vi roser oss også av våre trengsler, for vi vet at trengselen virker tålmodighet.» Rom. 5, 1—3. Vi ser at troen var full visshet. Han trodde på et seirende liv, ikke på en tilregnet rettferdighet. Nei, han trodde på en virkelig tålmodighet, som i trengselen skulle utgå fra hans eget liv. Ved troen var han blitt av de rettferdige, og han hadde fått adgang til den nåde at Guds kraft ble fullendt ved «tålmodighet» — guddommelig natur — et seirende liv — når han var i trengsler. Det var ikke noe tilregnet, men et liv som ble åpenbart ved Paulus’ legeme. 2. Kor. 4, 10—11.

Vi ser av dette at den rettferdige, som tror på løftet, er den som holder Gud for sanndru. Vi ser også at det å oppnå løftet — å bli frelst — er en smal vei. Det er å dø etter sin egen kraft, og apostelen formaner oss til å etterfølge dem som ved tro og tålmodighet arver løftene. Hebr. 6, 12. Vi ser også at de ikke trodde forgjeves. «Men Gud være takk, som alltid lar oss vinne seier i Kristus og ved oss åpenbarer sin kunnskaps duft på hvert sted!» 2. Kor. 2, 14.