Den fullkomne kjærlighet

Den fullkomne kjærlighet

Frykt er ikke i kjærligheten, men den fullkomne kjærlighet driver frykten ut, for frykt har straffen i seg, men den som frykter, er ikke blitt fullkommen i kjærligheten. 1. Joh. 4, 18.

Det går virkelig an å få denne fullkomne kjærlighet inn i vårt hjerte og beholde den under alle forhold. Da står vi på høy og hellig grunn og er virkelig frie og lykkelige. Med denne kjærlighet har man selvfølgelig ikke imot et eneste menneske, men kan elske alle med et rent og godt hjerte. Bare i denne stilling har vi det virkelig godt, og vi blir ekte kristne som kristne skal være. Det blir et helt nytt liv med en ny guddommelig natur og en velsignet vandring på den nye og levende vei. Vi kan da frimodig løfte våre hoder og se oss omkring til alle sider, og vi kan fritt se opp for å vente vår himmelske brudgom med glede.

Hele Skriften vidner om et slikt opphøyet og velsignet liv, og meget dumt er det å leve sitt liv i denne verden uten å få del i denne herlighet. Det er en evigvarende herlighet i fred og glede som ingen og intet kan rokke ved, og alt det som kommer i vår vei, virker slik at denne herlighet øker i det vi går fra lys til lys, fra kraft til kraft og fra seier til seier.

Allslags synd bærer straffen og frykten i seg. En lever da et lavt og tungt liv. En lever i mørke og vet ikke hva en snubler over. Ja, hvor uhyggelig og dumt det er å leve slik i den nye pakts tid at en har vanskelig for å tåle og tilgi og at man gjemmer på det onde. En er jo da i døden, og denne har man da all grunn til å frykte. I den gamle pakt levde de i frykt for døden og var i trelldom all sin livstid. Hebr. 2, 15. Men Jesus seiret over synden og dermed over djevelen og døden. Han har kjøpt oss fri med sitt dyre blod forat vi skal leve i frihet. «Jesus svarte dem: Sannelig, sannelig sier jeg eder: Hver den som gjør synd, er syndens trell. Men trellen blir ikke i huset til evig tid, Sønnen blir der til evig tid. Får da Sønnen frigjort eder, da blir I virkelig fri.» Joh. 8, 34—36. Ja, tenk for en herlighet at vi i denne onde mørke verden kan ha et bosted i Herrens hus nå, og at vi skal forbli der til evig tid sammen med Kristus og alle de hellige i uforgjengelighet og herliggjort glede.

Den naturlige kjærlighet holder ikke mål innfor Gud. Vi har ingen ting i oss selv som kan gi oss rett til evig liv og herlighet. Derfor må Guds kjærlighet utøses i våre hjerter ved den Hellige Ånd, og da skal vi ikke bli tilskamme i vårt håp. Rom. 5, 5.

Gud gjorde sitt navn stort blant Israel, og hans navn var: «Jeg er.» Jesus åpenbarte dette navn for menneskene, idet han var det han talte. Med Guds kjærlighet i våre hjerter kan også vi forherlige Guds navn ved våre liv. Kjærligheten er langmodig, er velvillig osv. 1. Kor. 13. Ja, den er og er i det uendelige alt det gode og edle. Har vi ikke den, så er vi intet om vi har all kunnskap, eier profetisk gave, kjenner alle hemmeligheter og har tro så vi kan flytte fjell. Det er bare gjerninger som springer ut fra den første og ekte kjærlighet som behager Gud og som blir funnet fullkomne for ham. Åp. 2, 4 og 3, 2.

«For Kristi kjærlighet tvinger oss», skriver Paulus i 2. Kor. 5, 14. Den var en drivende kraft i alt hva han sa og gjorde og har vært en drivende kraft i alle de helliges liv siden. Den første kjærlighet elsker først og venter ikke på de andre. Den ofrer, tjener og gir og har ingen krav til andre. I 2. Kor. 12, 15 ser vi kraftig utslag av den fullkomne kjærlighet: «Men jeg vil med glede ofre, ja bli ofret for eders sjeler, om jeg enn elskes dess mindre av eder jo mere jeg elsker eder.» Paulus vandret i Jesu spor, og han sier om seg selv at han hadde Kristi sinn. 1. Kor. 2, 16. Jesus ofret seg for oss mens vi enda var syndere. Han skjelte ikke igjen når han ble utskjelt og truet ikke når han led, men overlot det til ham som dømmer rettferdig. 1. Pet. 2, 21—23.

Vi er kalt til å være Guds barn, han som lar sin sol gå opp over onde og gode, og lar det regne over rettferdige og urettferdige. Matt. 5, 45—48. Det er stor kraft i denne kjærlighetens sol. Om den enn er liten i oss til å begynne med, så lyser og varmer den ut fra et rent og udelt hjerte. Vi kan så lenge vi lever utvide våre hjerter, så vi får plass for mere av denne kjærlighetens sol. Den var stor i Paulus’ liv, men han jaget etter en større fylde av den. «Jag etter kjærligheten», skriver han i 1. Kor. 14, 1. Det er den hurtigste og beste vei til nådegavene, og hva skal man med nådegaver uten kjærlighet? Det blir da bare til egen ære.

Vi skal være rotfestet og grunnfestet i kjærligheten, og sannheten tro i kjærlighet skal vi i alle måter vokse opp til han som er hodet, Kristus, og som legeme skal vi oppbygges i kjærlighet. Ef. 3, 18 og 4, 15—16. «Sannheten tro i kjærlighet.» I sin nidkjærhet er det mange som mener å være tro mot sannheten og i sin egen styrke vil de greie opp med det ene og andre. Men uten ekte og varm broderkjærlighet er man ikke istand til å si eller gjøre noe til nødvendig oppbyggelse av menigheten. En ser ikke klart og alt blir grumset.

I den siste tid skal urettferdigheten ta overhånd, og da blir kjærligheten kald hos de fleste, sier Jesus i Matt. 24, 12. «Men den som holder ut inntil enden, han skal bli frelst.» V. 13. D.v.s. holde ut i å elske og atter elske hvordan menneskene og forholdene blir. Stefanus stod midt i stenregnet med hjertet fylt av Kristi kjærlighet og så en åpen himmel over seg. I de fem kloke jomfruers hjerter brant kjærlighetens sol midt i nattmørkets ondskap. Kristus kjenner sine og ser inn i hjertets skjulte tanker og råd. Han elsker oss høyere enn mor og far, søster, bror og ektefelle. Han er full av nåde og hjelp og etter sin rikdoms fylde er han alltid rede til å fylle oss etter vår trang til alt det gode vi i sannhet begjærer. «Begjær av meg! Så vil jeg gi deg hedningene til arv og jordens ender til eie.» Sal. 2, 8.

«Men alle tings ende er kommet nær, vær derfor sindige og edrue så I kan bede, og ha fremfor alle ting inderlig kjærlighet til hverandre! for kjærligheten skjuler en mangfoldighet av synder.» 1. Pet. 4, 7—8. Paulus så mange ting i korintiermenigheten, men han tok ikke anstøt. Det finnes ikke anstøt i kjærligheten. Paulus var satt til apostel forat han med stort tålmod, med stor omsorg og kjærlige formaninger skulle føre disse vrange og ulydige små barn i Kristus frem til troens lydighet og til å elske hverandre inderlig av hjertet. Det var en mangfoldighet av synd og dårskap han måtte skjule i sitt håp for dem. En kan ikke arbeide med håp dersom en tar anstøt og blir bitter av det man ser og hører. Da er man jo ikke bedre enn dem som lever i disse dårlige ting.

«Ikle eder da, som Guds utvalgte, hellige og elskede, inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet, langmodighet, så I tåler hverandre og tilgir hverandre om noen har klagemål imot noen, som Kristus har tilgitt eder, således og I! Men over alt dette ikle eder kjærligheten, som er fullkommenhetens sambånd. Og Kristi fred råde i eders hjerter, den som I og ble kalt til i ett legeme, og vær takknemlige!» Kol. 3, 12—15.

Dette er den fullkomne tjenerdrakt som alle sanne Jesu disipler og etterfølgere bærer. Bare med denne kledning kan vi møte vår himmelske brudgom uten å rødme av skam. Kristus og alle hans etterfølgere er likt kledd. Utenpå alle disse fine klær som står oppregnet, skulle vi ikle oss kjærligheten. Den binder det hele sammen. Denne drakt tåler både kulde og varme, storm og regn og blir aldri utslitt. Med denne kan vi være til ære i allslags motsigelse, hån, spott og vanære. Kjærligheten tåler alt! Den gleder seg ved sannhet og frykter intet uten det å gjøre Gud imot. Ved kjærligheten blir Kristi bud lette å holde, ellers blir det trelldom og tungt. Kjærligheten til Kristus bringer slik glede og fred at den befrir oss fra kjærligheten til verden og tingene i verden. En går ikke fra noe som er mye bedre til det som er mye dårligere.

«Men, som skrevet er: Hva øye ikke så og øre ikke hørte, og hva ikke oppkom i noe menneskes hjerte, hva Gud har beredt for dem som elsker ham.» 1. Kor. 2, 9.

Vi ser her at med Kristi kjærlighet i hjertet, har vi all grunn til å håpe på det største og herligste, og vi har all grunn til å jage motløshet og all frykt langt bort!