Under forbannelsen eller velsignelsen

Under forbannelsen eller velsignelsen

«Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse, idet han ble en forbannelse for oss — for det er skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre — forat Abrahams velsignelse kunne komme over hedningene i Kristus Jesus, så vi ved troen kunne få Ånden, som var oss lovt.» Gal. 3, 13—14.

Dette er et veldig budskap å bringe menneskene. Men hvem blir lykkelig ved å høre det? Hvordan kjenner den seg som føler behov av å bli kjøpt fri fra forbannelsen? Han må jo da kjenne seg forbannet. Ytterst få er kommet til den erkjennelse i sannhet. For å komme til den erkjennelse må en ta det alvorlig for å gjøre det gode — holde loven. Overfladiske mennesker vil aldri komme til det.

«For så mange som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse, for det er skrevet: Forbannet er hver den som ikke blir ved i alt som er skrevet i lovens bok, så han gjør det!» V. 10.

Bare de som vil gjøre det gode, finner at det onde ligger dem for hånden. Rom. 7, 21. De vil snart komme til det at de er helt igjennom fordervet. Og Jesus sier til slike: «Kom til meg, alle I som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi eder hvile.» Matt. 11, 28.

Men det var ikke mange som ville komme til ham. De ville ikke erkjenne sin fordervelse, og at de var under forbannelsen. «For da de ikke kjente Guds rettferdighet og strevde for å grunne sin egen rettferdighet, gav de seg ikke inn under Guds rettferdighet.» Rom. 10, 3.

«På din lange ferd ble du trett, allikevel sa du ikke: Jeg gir tapt! Du fant ny kraft i din hånd, derfor ble du ikke svak.» Es. 57, 10.

Slik er det med mange troende også i dag. De er ikke kommet til det å se seg selv, sin egen fordervelse. De strever og strever under loven. De tenker vel ikke på Moseloven, men de diskuterer og diskuterer om hva som er synd og ikke synd, og strever og sliter idet de skal gjøre noe for Gud. De forsøker å grunne sin egen rettferdighet, så de kan ha følelsen av å være kristne. De søker vidnesbyrd av mennesker, blir fornærmet og forsvarer seg. De går trett, men finner nye kraft i sin egen arm. Derfor kommer de aldri til det å bli korsfestet med Kristus, slik at Ånden som er oss lovt, kan veilede dem og gi nåde til ikke å fullbyrde kjødets begjæringer. Gal. 5, 16.

Det er en veldig vanære å bli en forbannelse. Det var hans vanære som hang på et tre. Er du kommet ut til ham og har fått hvile? Eller holder du på der i leiren og skal konkurrere med de andre, gjelde for å være dyktig og klok, ha det flott og fint, få det stort og bli omtalt??? Da vil du også kjenne at du er under loven — at du ikke er så ærlig som du gjør deg til, og heller ikke elsker slik som du så vakkert taler om.

«Men etterat troen er kommet, er vi ikke lenger under tuktemesteren.» Gal. 3, 25.

Nei, da er vi kommet inn under Abrahams velsignelse. Er du kommet til troen på din egen fordervelse, så du kan hate ditt eget liv, da er det nåde nok å få. Da blir det ikke vanskelig for deg å oppgi din egen klokskap og egenrettferdighet, din forfengelighet og æresyke, slik at Ånden kan drive deg — veilede deg til hele sannheten. Joh. 16, 13—14.

«Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser Faderen gjør, for det han gjør, det gjør Sønnen likeså.» Joh. 5, 19.

Slik hadde han det, han som ble en forbannelse for oss for å kjøpe oss fri. Kan du også erkjenne at du intet kan gjøre av deg selv? Kan du det, da har han kjøpt deg fri fra forbannelsen og all anklage som lå over deg på grunn av din fordervelse. Da får du Åndens velsignelse til hjelp og frelse — istedet for lovens krav og forbannelse. Da, når troen kommer, blir det ikke vanskelig for deg å komme på plass sammen med Paulus, som hadde det slik:

«Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg, og det liv jeg nu lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og gav seg selv for meg.» Gal. 2, 20.

Der virker Jesu død over «jeget» — mitt menneske — og Åndens kraft og virkninger kommer til syne i det liv jeg lever i kjødet, ved at jeg bærer Åndens frukt. Gal. 5, 22—23. «Mot slike er loven ikke.» Bare disse kan bli ett, slik som Faderen og Sønnen er ett. For det var på korset at Jesus drepte fiendskapet og skapte de to til ett nytt menneske. Ef. 2, 15—16. Derfor ville ikke Paulus rose seg av noe annet, uten av vår Herre Jesu Kristi kors. Gal. 6, 14. Der kommer du under Abrahams velsignelse. Der skapes det noe nytt, og det blir liv og utvikling.