Jeg formår alt

«Jeg formår alt

i Ham som gjør meg sterk.» Fil. 4, 13. For et herlig personlig vitnesbyrd! Hvor meget formår du, kjære bror og venn? Uten Ham formår vi intet godt. Men hvor meget formår du, kan du, greier du, er du istand til, i Ham? Det er det store spørsmål. Hvor meget er du omskapt i ditt indre? —

Kjærligheten tåler alt, nemlig på guddommelig måte. Hvis du er fylt av den, som en stadig iboende kraft og makt, da betyr dette i praksis at du alltid tåler alt mulig ondt og urimelig fra alle andre, uten å bli vred eller irritert, eller bitter eller fornærmet, eller uten å ta anstøt, eller uten i minste måte å få noe imot dem.

Når du, som Paulus, formår alt, da formår du altså i alle tilfeller å forbli i full hvile i Gud, selv om det stormer aldri så meget rundt omkring deg. I deg er det blikk stille! F. eks. når du blir heftig motsagt, grovt forurettet, bebreidet, anklaget, ja fordømt av dine medmennesker, og når alt ser håpløst ut menneskelig talt.

Ja, du makter i alle livets omskiftelser og vanskeligheter å være helt stille som et lam som blir klippet, eller et får som står og venter på tur til å bli slaktet. — Og så ubeskrivelig takknemlig som du er for det aller minste, ja så helt igjennom tilfreds som du alltid er med det aller ringeste av alt jordisk! Så enhver burde jo forstå at ditt rike ikke er av denne verden.

Og da er du alltid istand til å gjengjelde ondt med godt, selv om ondskapen er aldri så stor! Og dette gjør du jo med glede fordi du jo elsker slike personer også, idet du ønsker dem av hjertet alt mulig godt.

Og du greier alltid å holde fred, og også å stifte fred mellom stridende parter, hvis de vil følge dine gode råd. — Du er istand til å lide hvilken som helst urett, stille og rolig, og med glede. Og du formår å holde på en hemmelighet som er deg betrodd, like til døden, uten at ett eneste menneske har fått vite den, ikke engang din ektefelle.

Alt er jo alt! Hva var det så som Paulus ikke kunne formå?! Altså hva et gudelig liv angår? I Kristus Jesus formådde han alt. Et slikt veldig og ubeskrivelig verk var skjedd i hans indre lenge før han ble fullendt! Alle Jesu sanne disipler er kalt til å nå det samme. —

Alt har en ringe begynnelse, som Gud ikke forakter, og som vi heller ikke bør akte ringe. Som nyomvendt formår vi praktisk talt ikke noe som er guddommelig. Men om vi virkelig er av sannheten, da er det normale at Guds rike i vårt indre har en forbausende rask vekst (tenk på lignelsen om sennepskornet), og omsider kan vi være istand til temmelig meget, og være nådd dit at vi både formår å gjøre det utenkeligste av alt mulig godt, og også å lide stor urett med saktmodighet og glede, samt hvile i Gud, ja så vi kan ta alt mulig på en Gud velbehagelig måte! Høylovet være Gud og Lammet! De tilhører æren og prisen og tilbedelsen evindelig!!!

Ja, hvor stort i sannhet, og hvor herlig, å være fullkomment ferdig med all vrede og hissighet og irritasjon, misunnelse, avind, egne meninger og påstander, å ha noen som helst store tanker om seg selv, misnøye, mismot, krav, kritikk, tvil og uro, bekymring, unødige sorger, lathet og lunkenhet, å mislike noe eller noen, utålmodighet, mangel på langmodighet med andre, all levning av pengekjærhet og gjerrighet og egenkjærlighet, trettekjærhet og diskusjonslyst, æresyke, havesyke, ukyskhet, forfengelighet og lyst til å ta seg godt ut, og alle mulige former for stormannsgalskap og for selvhevdelse, og for alskens kjøpelyst, og for å bebreide sine brødre og medmennesker, og for all lyst til å si imot, og til å herske og råde og bestemme over andre, og for å ringeakte de som er mindre begavet. —