Stevnereferat: Ungdom/barn 1971

Ungdomsstevnet

«Hver den som meget er gitt, av ham skal meget kreves.» Luk. 12, 48. — Når vår indiske bror minte den store ungdomsskare om dette ord, så var det med all god grunn. For meget Guds ord og åndelig hjelp ble gitt til ungdommen også denne sommer under ungdomsstevnet på Brunstad. Ca. tusen unge, fra Norge og fra mange andre land, var samlet til møter. Guds Ånd virket til omvendelse og fornyelse og til oppbyggelse i troen på å få gjennomført Guds vilje i sitt personlige liv.

Her er noen glimt fra det som ble talt under stevnet:

En ting er å tro at Guds ord er sant. Noe annet er det å ha en levende tro på at det som Ordet taler, skal oppfylles i oss. Men så usigelig høyt elsker Gud hver enkelt av oss at han vil føre oss inn i det overflodsliv som Skriftene vidner om. En kjenner på sin uverdighet og usseldom og synes nærmest at dette er altfor godt for en, og en er tilbøyelig til å tenke at det ikke er helt riktig. Men det forandrer ikke saken. Gud elsker oss så usigelig høyt og vil f. eks. at Joh. 7, 38 skal oppfylles på oss: «Den som tror på meg, av hans liv skal det, som Skriften har sagt, rinne strømmer av levende vann.» Mennesker kan overdrive, men Gud taler nøyaktig sannhet. Dette er således ingen overdrivelse! Strømmer av levende vann! Det er noe annet enn å gjøre og si noe godt av og til. Det er ikke snakk om drypp eller mange drypp, men om en alltid rennende strøm.

Alt har en ringe begynnelse. Og Gud forakter ikke den ringe begynnelse. Spørsmålet er kun om vi vil tro. Og lærer man å benytte seg av Guds ord i dagliglivet, da begynner strømmen å flyte. Slik som vi f. eks. ser det i Paulus’ liv. I 2. Kor. 6, 4—10 vidner han: «men viser oss i alt som Guds tjenere: ved stort tålmod i trengsler, i nød, i angst, under slag, i fengsler, i opprør, i strengt arbeid, i nattevåk, i faste», osv. Ingen av disse prøvelser og vanskelige situasjoner kunne hindre strømmen i å flyte, strømmen av levende vann, av velsignelse og godhet. Under slag, f. eks. Hvordan er det med oss? En synes kanskje det er hardt nok med en bemerkning fra en kollega eller klassekamerat. Vårt kall er: Levende vannstrømmer, slik at de vi ferdes iblant får merke denne velsignede strøm.

«Følg meg, så vil jeg gjøre eder til menneskefiskere!» lyder Jesu kall til oss. Det gjelder å få opplatte øyne for hvem Jesus er. Han har tilveiebragt frelse for alle mennesker og åpnet en vei tilbake til Faderen. «Vi kan ikke la være å tale om det som vi har sett og hørt», sa Peter og Johannes da rådet ville nekte dem å tale i Jesu navn. Om en syk hadde oppdaget en medisin som kunne helbrede den sykdom han led av, ville det være en meningsløshet om han ville holde dette for seg selv og ikke fortelle andre syke om dette. Synd og fortapelse er mer enn sykdom. Hvordan skulle vi kunne tie om frelsen i Jesus Kristus? Eller skulle vi skamme oss ved evangeliet? Nei, la oss forkynne det! Og ved selv å være et forbilde kan man virke dragende på andre.

Tro er overbevisning om ting som ikke sees. Det er det usynlige vi må ha for øye. Det skjer noe i ens liv når en skuer Guds herlighet. Esau valgte en rett mat fremfor førstefødselsretten. Maten kunne han se. Førstefødselsretten kunne han ikke se. Men hans valg ble skjebnesvangert.

Tro og en ren samvittighet hører sammen. 1. Tim. 3, 9. Tro hører likeså sammen med ikke å ta ære av mennesker. Joh. 5, 44.

«Strid for å komme inn igjennom den trange dør!» Luk. 13, 24. En veldig nødvendig formaning til enhver som ønsker å komme inn i alt det velsignede som ble talt på stevnet: Strid for å komme inn! Det ble formant til å be og atter be. Gud er den som virker både å ville og å virke til hans velbehag. Når man vil, da er det jo Gud som har virket det. Det er gjerne en periode fra man vil til man får virket. Og i denne tiden gjelder det å arbeide på sin frelse. Det er meningen at det vi vil skal bli gjennomført. Det er jo forholdsvis lett å ville, særlig når man er på et slikt herlig stevne. Men så gjelder det at en forstår å arbeide på sin frelse. Helt til det er blitt slik som Gud virket lyst og vilje til.

Lediggang og dårlig omgang virker meget nedbrytende. Dette bør særlig de unge legge seg på hjertet. Djevelen har nok redskaper på jorden. Jesus vil ha oss som redskaper for seg, som alltid er rede. Alltid rede når Gud vil ha sagt noe eller gjort noe.

Det ble på stevnet rettet en spesiell formaning til de unge:

I verden er det et uttrykk som heter «å ha følge». Det dreier seg ikke om forlovelse, som er noe forpliktende og alvorlig, men om å «ta seg følge», kanskje allerede i 16—17-års alderen, uten at man forbinder noe forpliktende og alvorlig med det. Dette er meget skadelig for de unges utvikling som brødre og søstre i menigheten, og man utsetter seg for store vanskeligheter. Rent ille er det når man «tar følge» uten å ha noen som helst tanke på en fremtidig forlovelse, men helt forkastelig er det også å «ta følge» i så ung alder selv om man har tanke på en eventuell forlovelse i fremtiden. En er altfor ung og umoden til å velge en fremtidig ektefelle, en fremtidig far eller mor til sine barn.

Den bibelske anvisning når det gjelder valg av ektefelle er at det skal skje i helligelse og ære. Når ganske unge «tar seg følge» på det nevnte løse grunnlag, har det hverken med helligelse eller ære å gjøre. Det er ganske enkelt skam og skade. Forlovelse er noe helt annet. Men også her skal en bror betenke at han ikke bør fri før han er så gammel at det ikke blir en unødig lang forlovelsestid. Legg også merke til uttrykket i 1. Kor. 7, 36: «over ungdomsalderen».

Etter ungdomsstevnet var det som vanlig et samvær for de unge brødre, med gode og innholdsrike møter. En formaning som stadig går igjen på disse brødresamvær er formaningen til ydmykhet. Ydmykhet er grobunnen for alle andre dyder og en forutsetning for å få nåde i liv og tjeneste.

Like før Jesus utåndet på korset sa han: «Fader! i dine hender overgir jeg min ånd!» Det var en fullkommen ren ånd han overga i Faderens hender, ubesmittet av kjødet og av den verden han levde i. Se hvor ren hans ånd var: «Fader, forlat dem! for de vet ikke hva de gjør.» Stefanus ba også: «Herre, tilregn dem ikke denne synd!» I denne forbindelse ble det formant til å rense sin ånd fra alt det som dufter av menneske, av synd og jordiske interesser. «Det er et troverdig ord, for er vi død med ham, skal vi og leve med ham.» 2. Tim. 2, 11.

Man må også rense seg for å kunne få åpenbaringer i Guds ord. Vi bør søke vår glede i at Skriftene opplates for oss.

Det ble også talt om å ha Jesus som grunnvold, om bare å regne med den frelse han har tilveiebragt og det verk han har fullbragt.

Skylder man på sin egen svakhet og arvelige belastning, da har man seg selv som grunnvold, og det er i sannhet en skrøpelig grunn.

Samværene sluttet med et velsignet takke- og lovprisningsmøte. Gud har gjort og gjør store ting for menighetens ungdom. Og ved å ta alvorlig det Guds ord og de formaninger som ble gitt på stevnet, kan enhver også istemme med broderen som ropte ut: «Jeg priser Gud for fremtiden!»

Arild Tombre.

Barnestevnet

Det siste av sommerens stevner på Brunstad var barnestevnet. Dette stevne er for barn i alderen 8 til 16 år og samler barna både til møter og lek.

Alle disse barna representerer et dyrebart Guds akerland. Guds ord er den sæd som skal såes der, og dette akerland må vernes og voktes mot all dårlig påvirkning. Det ble talt om hva som i åndelig forstand er god sæd og hva som er ugras og skadelige vekster. Ved Ordets forkynnelse vil barna lære i tidlig alder å forkaste det onde og velge det gode. Es. 7, 15.

En kveld ble det holdt et festmøte med forskjellige innslag av tale, sang og musikk. Herunder ble det rettet en varm takk til br. Ole Olsen som i mer enn tyve år har hatt hovedansvaret for barnestevnene. Han har formant med tårer og bedt med og for barn og ungdom i alle disse år og har tallrike «aksjer» i mange, mange som i dag er voksne brødre og søstre.

Barna deltok selv med vidnesbyrd, bønn og sang. Og vi tror at også dette stevne fikk betydning både for tid og for evighet.