Gudsfrykt

Gudsfrykt

«Øv deg derimot i gudsfrykt.» 1. Tim. 4, 7. For å øve meg må jeg vite hva gudsfrykt er. Det er altså noe jeg skal øve meg i.

Som mennesker har vi det synlige for øye. Det betyr at vår vandel er for menneskers åsyn. Vi vil tekkes dem og være store i deres øyne og få ære av dem. Det er det som betyr noe for oss.

Når vi omvender oss, begynner vi å leve for Gud. Gudsfrykt er å elske Gud og å ville tekkes ham. Likevel er det kolossalt vanskelig bare å ha ham for øye og ikke mennesker og det nærværende. Etterat vi har fattet det sinn å leve for Gud, så må vi øve oss i det. Derved dødes vår menneskelige natur. Til og med en slik Guds mann som Timoteus trengte denne formaning.

I Kol. 3 har vi mange eksempler på gudsfrykt. De var oppreist med Kristus, og Paulus sier: «Er I da oppreist med Kristus, da søk det som er der oppe.» «I er jo død, og eders liv er skjult med Kristus i Gud.» Ved gudsfrykt avlegger vi alle åpenbare synder, men til det får vi også en hjelp ved at vi vil ha ære av mennesker for å leve et pent liv. Til å begynne med viser det seg at den æren av mennesker betyr mere for oss enn æren av Gud. Paulus sier da videre: «Så død da eders jordiske lemmer: utukt, urenhet, brynde, ond lyst og havesyke, som jo er avgudsdyrkelse.»

Ved å vandre for menneskers åsyn kan man undertrykke alt dette så en synes rettferdig for mennesker, og en kan få navn av å være moralsk, men en kommer aldri til det å «døde» de «jordiske lemmer.» Da må en nemlig ha det «skjulte liv med Kristus i Gud.» En må stå for Guds åsyn — uten å tenke på mennesker. Først da blir det død, og uten død ingen hvile.

I forbindelse med å komme inn til hvilen står det at for hans øyne vi har å gjøre med, er alt nakent og bart. Vi har i dypeste forstand ikke med andre å gjøre. Da kan Ordet også trenge igjennom og dømme hjertets tanker og råd. Det er gudsfrykt. Vi skal gjøre oss umak for å komme inn til hans hvile. Hebr. 4, 11—13.

Vi leser videre i Kol. 3: «I hustruer! underordne eder under eders menn, som det sømmer seg i Herren.» Da blir det et spørsmål for hustruen hvem hun har for øye, mannen eller Herren. Det er ikke mannen som har gitt det bud, det er Herren. Her må hun øve seg i gudsfrykt, så hun får dette skjulte liv med Kristus i Gud. Da kan hun komme til hvile idet hun tjener Herren og ikke har mannen for øye. Slik og med mannen, når han ikke skal bli bitter på sin hustru. Slik og med tjeneren, når han skal tjene sin arbeidsherre, «ikke med øyentjeneste, som de som vil tekkes mennesker, men i hjertets enfold, idet I frykter Herren!» Det er umulig for en slik tjener å komme til hvile uten ved sann gudsfrykt. Vil en tekkes mennesker, blir en menneskelig selv om en får aldri så godt vidnesbyrd av mennesker. Bare ved å gjøre det en gjør, av hjertet som for Herren og ikke for mennesker, kan Kristi død virke i våre jordiske lemmer, så vi kommer til sann hvile.

I dette skjulte liv med Kristus i Gud må vi øve oss slik at det helt igjennom blir sant at vi tjener den Herre Kristus. Da skal vi også få arven til lønn av ham.