Hvorledes man lett kommer på kant med hverandre

Hvorledes man lett kommer på kant med hverandre

For det første er det tre ting som er forkrenkeligheten underlagt: 1) Høre feil. 2) Huske feil. 3) Misforstå. Da har jo den andre ikke sagt det slik som jeg mener å ha hørt, eller slik som jeg mener å huske det. Eller han har ikke ment det slik som jeg har oppfattet det. Og heri er jeg jo uskyldig. Dette har intet å gjøre med å synde. Men hvis jeg da når jeg hører at jeg har tatt feil, er påståelig, og f. eks. beskylder den andre for å lyve, da forsynder jeg meg. —

Trette og diskusjon oppstår på den måten, vanligvis, at man tar for hårdt i, man overdriver. Derved gir man jo den andre årsak til å si imot, og idet han gjør det, overdriver også han. Og på den måten kan det fortsette. —

Overdrivelse og farveleggelse, betyr jo helt tydelig at det ikke er sant det man sier. Heri er man jo skyldig, man har syndet. Man beskylder hverandre så lett for å lyve når man er på kant med hverandre, mens opphavet til stridighetene kan være en rekke av misforståelser, og at man har brukt for sterke uttrykk.

Særdeles betegnende er det at alle som således strider mot hverandre alltid mener seg å kjempe for sannhet og rettferdighet. De får altså sin stridslyst og trettekjærhet og sine hårde dommer over andre til å være en dyd!!! —

Les Jak. 4, 1—3. Han var av en helt annen mening!!! All striden og all ufreden kommer av de syndige lyster som fører krig i lemmene. «I ligger i strid og ufred», skriver Jakob. «I beder ille», sier han «for å øde det i eders lyster.» Ja, for å få domfelt den andre parten, og for selv å stå der som den som hadde rett. Ja, man søker ære av mennesker, istedenfor å søke den ære som Gud med troskap gir til de fredsommelige, og til dem som for fredens skyld gjerne lider urett! Hvem har lidt større urett enn Jesus selv???

Jesus ble dømt til døden for gudsbespottelse!!! Det er blant de siste fotsporene som Jesus har etterlatt seg, til etterfølgelse. —

Hva har stridslystne brødre og søstre gjort med Jesu ord: «Lykkelige er de fredsommelige, for de skal kalles Guds barn.» Uten å skjønne det selv, har de forkastet Guds ord. De har ment det godt, men gjort det ille. De har ment seg å gjøre Gud og menigheten en stor tjeneste, men har brutt fredsommelighetens livslov.

Mistanke er også ofte med i spillet. Det er ingen bagatell, men tvert imot en forferdelig styggedom. Det er å tenke seg til noe ondt hos andre, trass i at man ikke vet noe som helst om det, men slår det allikevel fast at slik er det, eller var det. Man har altså ikke nok med all den synd som eksisterer, men slår fast noe som man ikke har kjennskap til. Da kan man f. eks. tenke, og si: «Jeg er skarp, jeg, skal jeg si deg, jeg skjønner nok at det var meg du mente, og at det kommer av . . .»

Et særlig alvorlig onde er dette, å tillegge det andre sier eller gjør en ond eller uedel hensikt. Det er da det stikk motsatte av denne svært gode oppskrift: «å tale vel om ham, å unnskylde ham, å ta alt opp i beste mening.»

Alle og enhver kunne ha unngått meget ondt, og megen unødig strid ved å ha lagt seg på hjertet en hel rekke visdomsfulle ord i kap. 19 i Siraks bok: «Den som styrer sin tunge, lever uten strid, og den som hater sladder, slipper meget ondt. Si aldri igjen det som andre har sagt . . . Fortell det ikke til venn eller fiende . . .»

«Har du hørt noe, da la det dø med deg, vær rolig, du skal slett ikke sprekke av det.» —

«Spør om forklaring av en venn. Kanskje han ikke har gjort det . . . Spør din neste om forklaring. Kanskje har han ikke sagt det . . . Spør om forklaring av en venn. For ofte er det bare baktalelse, og tro ikke hvert ord du hører.

Mange forser seg i ord, og dog ikke av hjertet, og hvem har ikke syndet med sin tunge? Spør din neste om forklaring før du truer . . .» «Der finnes en skarpsynt kløkt, og den er urettferdig.»

Ja, tenk om enhver hadde rettet seg etter dette, og stille og rolig hadde spurt vedkommende om han hadde sagt det, eller gjort det, og hva han hadde ment med det!!! —

Og tenk om man hadde tatt alt opp i beste mening! Og tenk om man hadde hatt et så godt sinnelag og hjertelag at man hadde nektet å tro på det gale som ble sagt om vedkommende!

Tenk om man hadde vært så klok og visdomsfull! Men hva man ikke har vært, og ikke er — det kan man bli, ved å bli mere ydmyk, for da får man helt lovmessig mere nåde, hvorved det kan lykkes.

Ære være Gud!