Jubileum: Smith Johan O. 100 år

Trygve Sandvik:

Ja, jeg vil også prise Gud for denne store og uendelig gode svigerfar jeg fikk ha i ca. 12 år. Det var en velsignet tid, og det er bare med vemod en tenker tilbake at en ikke utnyttet tiden enda bedre. Vil lese et vers i Jer. 15, 19. —

Br. Johan O. Smith fikk være som Herrens munn. Han oppfylte betingelsen, det var å skille det edle fra det uedle. Han skilte det klart og rent i sitt liv. Det var så enkelt det skillet der, så revolusjonerende enkelt. Det er i det enkle kreftene og livet ligger også. Engang begynte han med Rom. 6, 11 på et møte. Så sa han at hvis det ikke hadde stått annet i hele Bibelen om helliggjørelse, så var det nok. Så enkelt er det, og det kjenner vi også til. Og han sa en annen setning: Nekt den gamle Adam næring, så dør han. Den gamle Adam er et begrep for alt det onde i oss, og nekt det næring så dør det. Slik var br. Smith, enkel i all sin ferd. Han søkte bare Guds ære, og lærte menneskene gudsfrykt. Det store for han var å føre hver enkelt opp til hodet, ikke samle til seg hverken materielt eller åndelig. Det var ikke noe som tydet på at han var vaklende eller tvilende, nei, det var fast som Sions fjell. Hans tale og vitnesbyrd slo urokkelig gjennom i alle ting. Han var lett omgjengelig i all sin ferd, en velsignet mann å være sammen med.

På tomannshånd talte han med brødre og dem som kom på besøk, og når det gikk opp lys for dem slo han seg på knærne og kunne le hjertelig, da frydet han seg. I samtalen kunne han gå under dem og løfte dem opp, en fikk følelsen av at en ble stor når en talte med ham, ikke noe trykkende. Han talte aldri trettende og langt, men kort, presist og direkte på saken. Han hadde alltid et samlet område når han talte, det kom klart frem i hele hans ferd, aldri noe av tilbøyelighet eller vane, men levende, friskt og salvet av Gud.

I familiekretsen var han munter og tok del i barnas lek og kunne følge med dem og høre på dem. Han sang for dem og ville ha dem til å synge for seg.

Luk. 22, 27. Br. Smith greide å bevare ringheten, han ble aldri stor. Han tok imot svært lite av menneskene, han nøyde seg med lite eller ingenting. Det hendte ofte når han reiste til København, så lå han forut på billigste plass med en koffert under hodet. Rettferdighet i pengesaker lå ham særlig på hjertet. Der var han et kolossalt eksempel. På et stevne i Horten var det blitt tatt opp den alminnelige kollekten for utgiftene på stevnet, senere på et møte sto det opp en broder som sa at vi skal ta opp en kollekt til, en etterhøst. Men da sto br. Smith opp og sa at her skal det ikke være noen etterhøst, det skal være nok med det som var. Det var vanskelig å få gjort en ting for br. Smith gratis.

Joh. 13, 3—5. Når en kjenner sitt kall og det Gud har gjort i en, da kan en begynne å tjene andre. Den tjenerskikkelsen der beholdt br. Smith helt til det siste. Han var som en tjener iblant oss. Han tok på seg de oppgaver som var i en menighet sammen med de andre brødrene. I begynnelsen jeg kom med så jeg en mann som tok aske ut av koksovnen på lokalet, og det var br. Smith.

Når vi snakker om eldstebrødre, så husker jeg br. Aslaksen, han hadde vært i Horten og holdt en rekke møter noen kvelder. Så skulle vi komme og ha rengjøring om kvelden da br. Aslaksen hadde reist, men da vi kom, hadde br. Aslaksen rengjort hele lokalet om morgenen før han reiste. Jesus begynte med å gjøre og å lære, og det er slike eldstebrødre vi har iblant oss og har hatt iblant oss. Det er dem vi må følge.

Br. Smith var en stor mann når det gjaldt det åndelige, han hadde et vidt utsyn. Han kunne skjønne og forstå folk og hjelpe dem. Han hadde en barmhjertighet som strakk seg kolossalt langt. Fru Smith sa ved en anledning at Smith er en fin mann. Han løftet oss opp og bar over med oss, og jeg merket at det skarpe lyset fra Gud lot han først gå gjennom seg selv før han belyste oss andre. Dermed ble han barmhjertig og overbærende. Priser Gud for denne inderlige kjære broder. Ønsker av hele mitt hjerte å utvise den samme troskap og være ivrig av hele hjertet.